EU snakker med «én stemme» i utenrikspolitikken. Endelig vil mange si. Det var Vladimir Putin som fikk samlet Tyskland, Frankrike, Nederland, Spania og de andre EU-landene.
Kommentar Jon Henriksen
Det har vært en drøm i 30 år at EU skulle stå samlet i utenrikspolitiske spørsmål, men det har vært utfordrende å få til i praksis. Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk var utgangspunktet da Maastricht-avtalen ble undertegnet i 1992.
Allerede samme år demonstrerte EU sin utilstrekkelighet, for unionen maktet ikke å føre en felles strategi da Jugoslavia gikk i oppløsning.
Tyskland kjørte solo og anerkjente både Slovenia og Kroatia som selvstendige stater før de andre EU-landene i det hele tatt kom på banen. Eksemplene er flere naturligvis. Når 27 medlemsland skal bli enige om ett og alt, byr det tit og ofte på problemer.
Coronapandemien satte EU på prøve. En prøve som unionen kom noenlunde helskinnet fra etter en meget famlende start. Russlands krig i Ukraina derimot er samlende i et omfang uten historisk sidestykke i moderne tid.
Både pandemi og krig, viser hvor viktig internasjonalt samarbeid er. Slik sett vil EU som instrument, sammen med NATO, være helt avgjørende for utviklingen av det nye, annerledes-Europa. De som mener at EU og NATO bør oppløses, får titte i speilet og stille spørsmålet:
Hvem skal ta seg av langsiktig beredskap og akutt krisehåndtering om ikke de to nevnte organisasjonene? Kritikerne, eller tvilerne om du vil, blir svar skyldig.
«EU og NATO-kritikerne blir
svar skyldig etter Putin-krigen»
Norges statsminister, Jonas Gahr Støre tok et oppgjør med NATO- og EU-motstanderne i Stortinget for noen uker siden. Spania statsminister, Pedro Sanches kunne gjort det samme. Som Støre sa, så er et dypt uansvarlig å peke på en annen retning enn det gode felleskapet akkurat nå.
Det spanske folket støtter i all hovedsak regjeringens rolle i Ukraina-krigen. 59,3 prosent mener at Spanias rolle er fullt ut akseptabel og innenfor det internasjonale rammeverket som sømmer seg. Selv det at Spania har sendt våpen til Ukraina har fått bred støtte. Det forteller oss at spanjolene, som de fleste andre europeere, mener at Ruslans angrep på Ukraina er et grovt overtramp og brudd på folkeretten. Det er enkelt å være enig.
USA er en motor i NATO, og det at Biden-administrasjonen står så last og brast med Europa i forhold til krigen i Ukraina, er til stor hjelp og en trygghet. Her spiller USA og store deler av Europa på lag. Det skal vi altså være glade for.
Vladimir Putin har, som andre despoter, frekkhetens nådegave. Han omskriver historien og kommer med eventyrfortellinger til sitt eget folk.
Påstandene om at ambisjonen er å «avnazifisere» Ukraina er et bomskudd på linje med hele krigen. Putin bærer ansvaret alene for krigen og at et helt folk må flykte til andre land.
Flere millioner flyktninger har rømt Ukraina og befinner seg nå spredd rundt i europeiske land. Det blir en utfordring for alle mottakerlandene, men størst er og blir utfordringene for de stakkars flyktningene. For ikke å snakke om alle de som ikke har fått mulighet til å komme seg ut av Ukraina.
