Av Dag Magnus Hopstock Havgar, sjømannsprest
Fra tid til annen kommer det noen innom kirken som trenger å få attestert leveattesten sin. Det er noe relativt nytt dette med leveattest. Et kontroll papir på at den som har krav på pensjon e.l. er i live. Bortsett fra det byråkratiske og at det er en nødvendig kontrollfunksjon er det et vakkert ord hvis du gir deg tid til å smake på det: Leveattest. Attest på at noen lever. Bevitne at de fremdeles er her.
Jeg synes det er noe av det hyggeligste å kunne få gjøre dette: Å signere og stemple at noen lever! Det er neste poetisk. I alle fall noe å bli begeistret av. Med jevne mellomrom skulle vi alle unne oss og unne hverandre å bli attestert som levende. Det er saksbehandlingens svar på livstegn. Å få et livstegn har mange ganger vært til stor lettelse og glede for dem som har ventet. Å ikke få det har ført til sorg og savn.
Flere typer norske leveattester er fremdeles på papir og må sendes i posten. Brev het det i gamle dager. Gamledager da fortsatt som tiden før vi hadde fått internett, som er mine barns definisjon. Overflatepost heter det nå. Var disse brevene ekstra viktige var de forseglet, med lakk og stempel. Det skulle sikre at mottakeren kunne se at avsenderen var identifisert og attestert og ingen forfalskning. Forseglingen skulle også garantere for avsenderen at det kun var mottakeren som åpnet brevet og kunne se om noen andre hadde gjort det eller forsøkt. Om det var noen andre som hadde forbrutt seg mot seglet, var det ille. Ting ingen andre hadde noe med kunne bli avslørt. Men, på den andre siden fulgte det ikke virus med. I vårt tid er det en stor utfordring at avsender kan skjule seg og at det kan følge uønskede ting med en epost. Men – det er vel som med fjellvettreglene, lett omskrevet, åpne aldri et ukjent vedlegg det er aldri for sent å snu
Attestering og identifikasjon var på en gang enklere og mer utfordrende i tidligere tider. Derfor var navn og hvor man var fra desto viktigere. I Norge er det bare litt over hundre år siden etternavnet ble fastformet i hele befolkningen. Det kan høres uvirkelig ut, men det er ikke lenger enn siden overgangen mellom 1800 tallet til 1900 at det ble fiksert. Før den tid hadde mange som nå et slektsnavn eller familien tok navnet av stedet, gården, plassen de var fra, eller sønner og døtre tok fars fornavn til etternavn. Men fra et stykke ut på 1900 tallet hadde alle fast etternavn. Så kan man selvfølgelig skifte både for- og etternavn gjennom livet. Det har blitt enklere og enklere.
En interessant detalj i denne sammenheng er at de av oss som ha måtte identifisere oss i Spania for å bli registrert til noe, det være seg residencia eller lignende, alltid må oppgi foreldres fornavn. For oss individualistiske og autonome nordboere kan det oppleves selsomt. Men det minner oss om en viktig ting i spansk identifikasjon. Der har vært borger en familiebok, med foreldre og familie oppført og hvor alt føres inn både av persondata og hva en f.eks. måtte motta av ulike ytelser og andre ting i relasjon til offentlig myndighet. Derav kommer at når nye ting skal registreres i andre papirer følger foreldres fornanvnavn med, selv om de for lengst skulle være døde. Det dominante etternavnet på spansk er dessuten det nest siste og ikke siste, slik som i Norge.
Tenker du ofte over hva du heter? Hva navnet betyr? Og om det sier noen om sammenhengen du kommer fra? Enten folk eller sted?
Uansett unner jeg alle å oppleve å å gi og få en leveattest. Ikke nødvendigvis den formelle. Men – noen gode ord, et håndtrykk, en påminnelse om at: Du lever. Jeg lever!
