Benidorm får ikke alltid god omtale av nordmenn. “Harryby”, “feriefabrikk” og “white trash” er begreper som ofte dukker opp når byen, dens innbyggere og ferierende omtales. Det engelske TV-selskapet ITV har til og med laget en parodisk TV-serie om byen, en serie som i stor grad harselerer med britiske turister som legger feriedagene sine hit.
Kommentar Nils P. Lie-Gjeseth
Siden 2007 har det blitt 10 sesonger av serien som fokuserer hovedsaklig på sol, bading, intriger og høy alkoholføring. Men hvordan ble Benidorm til den byen den ble? Turistmaskinen manges besteforeldre fikk sin første sydenopplevese i på 1970-tallet?
Pedro Zaragoza
I 1949 var Pedro Zaragoza 28 år gammel. Han ble valgt til borgermester i den lille landsbyen Benidorm. I perioden han satt fram til 1967 endret byen seg dramatisk. Spania var på 1950-tallet et diktatur ledet av Franco i allianse med den mektige katolske kirka. Landet hadde dårlig økonomi, og personlig frihet var noe innbyggerne ikke en gang kunne lese om i det sterkt puritanske og sensurerte media. Heldekkende badedrakter var påbudt, mange kvinner hadde lange svarte kjoler og sjal. Zaragoza endret Benidorm, ja etter hvert hele Spania ganske betraktelig ved hjelp av to stunt:
Stunt 1: Han kjørte moped til Madrid, overtalte Franco til trosse den katolske kirka ved å tillate at man kunne bruke bikini på badestrendene i Benidorm.
Stunt 2: Han leide inn ei gruppe finske samer med reinsdyr, fløy de rundt til et spent ventende pressekorps i utvalgte vesteuropeiske byer og reklamerte for turistbyen Benidorm!
I sannhet en kreativ person denne Pedro Zaragoza. Før han døde ble han også en rik mann.
Lille Manhattan
Benidorms skyskrapere er viden kjent. Byen ble utviklet slik for at turistene alltid skulle nå strendene til fots, og at friområdene skulle kunne bevares. Avstanden mellom barer, restauranter og butikker er kort. Noen påstår at det er over 800 barer i Benidorm – det er i alle fall mange, og sikkert nok. Men Benidorm er ikke bare barer og fulle engelskmenn, selv om byen også er en turistby og at den ene siden av byen domineres av lite påkledde briter, elektriske rullestoler og skyhøy partyfaktor. Spaserer man til gamlebyen, tar veien videre langs Ponientestranda, og tar sjansen på å bevege seg oppover i byen i områder der turistene ikke orker gå – da åpner det seg en helt annen by. Her ligger ikke hverken kulinariske eller kulturelle opplevelser tilbake for mange andre spanske byer den mer sofistikerte delen av menneskeheten ikke kunne drømme om å kalle ‘harry’.
Et spastisk oratorium for fortvilte mennesker ?
Benidorm omtales også i litteraturen.
Romanfiguren Gordon opplever i boka “Pirolene i Benidorm” først byen som et spastisk oratorium for fortvilte mennesker. Men forfatteren Øyvind Hånes utvikler Gordon til å se Benidorm som en by som kan gi mennesker nytt håp, et nytt liv og løfte mennesker ut av isolasjonen. Eller som han sier: “her finnes sonder av lys, av liv, av et ørlite grann håp,
som ikke veier noe, men betyr alt.”
Kanskje han har rett? Benidorm er mangfoldig. Og orker du å sjekke litt utenfor ‘sticy-vicy-sonen’ er deler av Benidorm en spennende by!
