Fotball-EM i Tyskland er for lengst et avsluttet kapittel. Spania ble fullt fortjent mestre, etter å ha vunnet alle sine sju kamper uten å ha vært involvert i straffespark. Ikke det minste merkelig, at vi fortsatt kan høre «Viva Espana» runge et stykke bak i hjernen.
Det finnes mange forklaringer på Spania-suksessen. Her er noen helt personlige stikkord:
- Lamine Yamal
- Nico Williams
- Et bunnsolid kollektiv
- Multietnisk tropp
- Luis de la Fuente
La oss begynne med de to førstnevnte. Lamine Yamal og Nico Williams, henholdsvis 17 og 21 år gamle, bidro begge med ungdommelig glød og individualisme på høyt nivå. Det er nesten ufattelig at en 17-åring kan framvise et slikt talent og modenhet,
De to ungdommene utfylte de mer erfarne, ringrevene som Spania hadde i sin midte. Det hele endte med et bunnsolid kollektiv. Det var ingen tilfeldighet at de nyslåtte spanske fotballkongene ble vinnere av mesterskapet. Tiki-taka pasningsstilen er forlatt til fordel for blant annet temposterkt spill i lengderetning.
La Rijoa var de beste fra første til siste spark, og belønningen var nærmere fem millioner norske kroner. Det var fortjent med tanke på den pengegaloppen som toppfotballsirkuset nå engang har blitt.
Det er også et annet trekk det er god grunn til å dvele ved. Spania har historisk sett aldri hatt en multietnisk tropp.
Naturligvis har landslaget hatt noen mørkhudede spillere innimellom, som Thiago, Fati og Traore. Imidlertid var det flere med denne gangen, spillere født i Spania, som sønner av afrikanske innvandrere. Vi snakker om barn av førstegenerasjons migranter. Her ser vi et klart bevis for Spanias skiftende demografi og hvor avhengig landet er av migrasjonen.
Det er nå å håpe at en spiller som Lamine Yamal får den støtte og rådgivning som er nødvendig. Når millionene triller inn på kontoen og kjendislivet trenger seg på, er det lett å miste fotfeste. Det er mange fotballspillere, og stjernetalenter i andre bransjer, som har gått dukken.
«Spania hadde for første
gang en multietnisk tropp»
Minnene fra 1982 presser seg på. Jeg var utsendte medarbeider for å dekke fotball-VM i Spania. Ute på det grønne gresset dukket det opp en spiller som het Norman Whiteside. Han spilte for Nord-Irland og var kun 17 år gammel. Han ble tidenes yngste VM-spiller på det tidspunktet. Rekorden til selveste Pele ble slått. Whiteside spilte for Manchester United og Everton, og skader satte en stopper for en lysende karriere. Jeg har møtte Norman flere ganger i Manchester, og han livnærer seg på diverse småjobber. Stjernestatusen har for lengst bleknet. Veien fra suksess til fiasko er kort. Yamal og hans familie må tenke på akkurat det.
Når det spanske fotballandslaget skal analyseres og kommenteres, kommer vi ikke utenom Luis de la Fuente. Treneren har opptrådt med en stødig profesjonalitet og vist lederskap av ypperste merke. Han fikk av spanske mediet merkelappen kjedelig og ble kalt en slags overgangstrener. Luis de la Fuente er ingen av delene.
Det var åpenbart ingen tilfeldighet at treneren ble mester med de spanske U-19 og U20-landslagene. Det spanske fotballforbundet så heldigvis hvilke kvaliteter 63-åringen har og hadde.
Spansk fotball står meget sterkt både nasjonalt og internasjonalt. Siden 2022 har spanske klubblag og landslag spilte 27 store finaler. Alle 27 er vunnet.
Viva Espana!
