Den politiske høyrevinden blåser kraftig i Spania. Situasjonen er oppsiktsvekkende lik slik den er i Norge, der Høyre og Erna Solberg fosser fram på meningsmålingene.
Det er lokalvalg i Norge i september. Alt tyder på at en rekke Arbeider-partiordførere må gi fra seg både klubba og kjede til en Høyre-representant når valgresultatet blir kjent. Meningsmålingene en entydige og klare, alle går i de borgerliges favør.
Det lå i kortene at Partido Popular skulle bli valgets vinner i Spania, men at de skulle slå til de grader knock out på sosialistiske PSOE var nok ikke ventet. Ved valget i 2019 fikk PSOE 1,5 millioner flere stemmer enn PP. Ved det nylig avholdte valget, fikk PP 800 000 flere stemmer enn PSOE. Alt ble snudd på hodet.
-Vi så ikke dette komme, innrømmet statsminister, Pedro Sanchez og skrev umiddelbart ut nyvalg. For det første var en kort og dårlig analyse av Sanchez, og deretter kan man stille spørsmålstegn ved å skrive ut nyvalg så raskt. Det kan minne om en form for desperasjon og ønsket om å ta fokus vekk fra selve valgresultatet.
Statsministeren får kritikk for at han har inngått partnerskap med Unidas Podemos, og han har levd på en slags nåde med småpartiene Bildu og ERC. Kritikken vil ikke bli mindre de kommende ukene. Kritiske røster hever seg også over at valget er lagt til 23. juli, da det er som varmest i Spania og mange har ferie. Det er da også første gang at juli blir valgt som valgdato i Spania.
«De lokalt folkevalgte og innbyggerne
blir sittende med svarteper»
Det som skjer sentralt i det politiske liv i Spania, smitter over på det lokale politiske liv. Det finnes åpenbare smitteeffekter mellom det som skjer på riksplan og hva som skjer lokalt og regionalt. Akkurat det samme oppleves i Norge nå.
Dette kommer blant annet av at det er regjeringene som legger føringer og rammeverk, som igjen rammer lokalbefolkningen ofte gjennom økte avgifter og skatter. Reformer innføres for eksempel uten at det følger med tilstrekkelig med penger. De lokalt folkevalgte og innbyggerne blir sittende med svarteper.
Det reagerer velgerne på, for de som stemmer er nemlig ikke dumme.
De som styrer respektive land i Europa, har for øyeblikket en stri jobb. Krigen i Ukraina med påfølgende prisstigninger og rentehevinger, gjør sitt til at det er umulig å gjøre alle til lags. Utålmodigheten blant folk flest er stor. Mange har liten forståelse at politikerne ikke kan trylle når verdensbilde er som det er.
Kommunikasjonen med velgerne må bli bedre og mer nyansert.
Misnøyen ville antakeligvis vært ganske lik om andre partier hadde sittet med makta. De som er på vakt, må ta støyten. I Spania fikk altså statsministeren og PSOE kjenne på det i fullt monn. I Norge opplever statsminister Jonas Gahr Større den samme leksa.
Vi syns ikke Pedro Sanchez har gjort noen dårlig figur. Han har vært aktiv, senket momsen på mange matvarer og han har bidratt sterkt til at energiprisene har vært ganske lave. Subsidiert drivstoffprisene ganske lenge har regjeringen også bidratt med. Utakk er imidlertid verdens lønn, slik det alltid har vært i politikken.