Det å skrive om pressefrihet interesser nok ikke så mange, det er liksom ikke sexy og spennende nok. Imidlertid er ikke det ensbetydende med at en artikkel om pressefrihet ikke er viktig.
Kommentar Jon Henriksen
Pressefriheten er under press i Spania og i de aller fleste land i verden. Det er urovekkende. Av 180 land ligger Spania på 32. plass av 180 land, viser den siste rapporten fra Reportere uten grenser. Norge, Sverige og Danmark høster rosende ord, men også i disse land finnes det enkelttilfeller som både er skuffende og til en viss grad rystende.
I 28 av de 180 land som er undersøkt, er situasjonen «svært alvorlig». Vi snakker da om nasjoner som blant annet Russland, Kina, Myamar og Hviterussland. Karakteren «godkjent» er det kun åtte land som får.
Splittelse og polarisering i media er ikke av det gode. Mange medier opererer med en skjult agenda. Det at spredning av desinformasjon skjer i stort omfang via sosiale medier, bidrar til svekkelse av pressefriheten. Medier uten redaktøransvar forrykker altså bildet ytterligere i negativ retning.
«Dystert om pressefrihet i Spania
– falt tre plasser på indeksen»
Økt skille mellom det åpne samfunnet og regimer som kontrollerer hva mediene skal skrive, er livsfarlig. Krigen Russland har satt i Ukraina er det mest oppdaterte beviset i så måte. Oligarker eier og driver russiske medier, som kun sender ut propagandainformasjon. Folk blir regelrett hjernevasket og lurt opp i stry.
Spanske mediere blir kritisert for at de ikke er objektive og ikke oppfyller minstemålene til hva som kan kalles pressefrihet. Objektivitet er i seg selv en annen side av selve pressefriheten, som alltid er vanskelig å diskutere, men i hvilken grad meninger og ytringer sensureres i spanske medier er vanskelig å mene noe bastant om. Spania har i hvert fall en rik flora av medier med ulikt utgangspunkt, men situasjonen er altså likevel ganske dyster. Landet falt tre plasser på den siste pressefrihetsindeksen.
I Norge kan man skrive under trygge rammer uten redsel for å miste livet, bli arrestert eller gå personlig konkurs. En redaktør kan bli stilt for retten, men da under åpne og ganske rettmessige forhold med høy terskel. Samtidig gir dette mediefolk et stort ansvar, som skal og må forvaltes hver eneste dag.
Vi så under coronapandemien at også Norge har sine utfordringer knyttet til åpenhet og ærlighet. Regjeringen Erna Solberg ønsket i altfor mange saker hemmelighold. Regjeringen forsøkte ikke å styre hva mediene skulle omtale direkte, men de sensurerte ved kilden. De begrenset offentlighetens adgang til relevant informasjon. Systematisk ble rapporter fra ulike ekspertgrupper holdt hemmelig av ulike årsaker. Det gikk så langt at Barneombudet sendte en formell klage. Dette forteller at alt ikke er rosenrødt i steinrøysa i nord heller.
Selv i kriser kan vi ikke fire på prinsippene om en fri presse, for det er nettopp i krisesituasjoner vi skal verne om disse viktige prinsippene. En fri, åpen og uavhengig presse som spiller en sentral rolle i samfunnet, bidrar til at makta blir tittet i kortene. Det når media blir den fjerde statsmakt og kan kontrollere alle og enhver innenfor bestemte etiske regler, at hverdagen til folk flest blir best mulig. Dessverre er det et stykke dit.
