Spania er i ferd med å få en ny dyrevernlov. Intensjonen er god og resultatet blir sikkert bra, men at lovforslaget har unngått å si noe om tyrefekting, er en smule merkelig for å si det mildt.
Kommentar Jon Henriksen
Det kan ligge et taktisk politisk motiv bak. Ved å utelate nasjonalsporten tyrefekting i forslaget til dyrevelferdslov, er kanskje håpet at det blir mindre støy og at det meste av andre forslag sklir gjennom alle snubletrådene som ligger der. Hvis det er slik, så er det en unnfallenhet og ikke «ta tyren ved hornene» når muligheten ligger åpen i dagen. Her skulle man bestemt og modig gått rett på sak, slik matadorene har gjort i hundrevis av år.
Dyr har følelser og er tenkende vesener. Det er prinsippet for lovforslaget og bakteppet for at vi mennesker skal behandle dyr på en kjærlig og respektfull måte. Ingen kan klage på intensjonene, for det er åpenbart at mange mennesker ikke burde hatt dyr. Vi vet at dyr vanskjøttes og ofte behandles dårlig. All omplassering av hunder og katter i Spania, og andre land, viser oss at det finnes store utfordringer på dette området.
I forslaget til ny dyrevelferdslov skal hundeiere gå på kurs, hundene skal ikke få lov til å være alene i mer enn i 24 timer, dyrebutikkene skal kun få selge gullfisker, kun godkjente og registrerte oppdrettere skal kunne selge dyr, hanekamp og dueskyting tillates ikke lenger og ville dyr på sirkus skal forbys. Det er selvsagt et sett av flere og mer omfattende regelendringene i tillegg til dette, men i bunnen ligger at alt skal bli strengere og mer velordnet til dyrenes beste. Det skal kunne utferdiges bøter fra 600 euro til 600 000 euro for de som bryter loven.
Et stort byråkrati skal opprettes, for å kunne holde orden på det nye lovverket og ikke minst følge opp at paragrafene overholdes. Noen annen løsning finnes vel knapt. Et slags dyrepoliti, med omfattende sekretariat, må til i alle de 17 spanske regionene.
Det er imidlertid akkurat dette med at tyrefektingen er utelatt i et så viktig og gjennomarbeidet dokument, som tilsier at noen har snakket sammen og besluttet at det skal være slik. Tyrefektingen står fortsatt ganske sterkt i Spania, men er under press fra mange kanter. Kanariøyene forbød tyrefekting allerede i 1991 og fra 2012 har tyrefekting vært forbudt i Catalonia, men ellers er det i all hovedsak lov til å innby til fest på Plaza de toros når det er coronafrie forhold.
«Oksen er egentlig dømt til å tape,
tyrefekting er en voldelig illusjon»
Tyrefekting er en kamp mellom mennesket og oksen. Det dreier seg om et illusjonsspill med døden, der både tyrefekteren og tilskuerne føler en form udødelighet. Det står mellom tyrefekterens sverd og tyrens hornspiss, men det er i utgangspunktet en urettferdig kamp, der oksen egentlig er dømt til å tape. Den menneskelige overmakten er for stor og ritualene for omfattende i dyrets disfavør.
Gradvis utover i selve forestillingen svekkes nemlig oksen. Picadorene, matadorens medhjelpere, støter lansene i oksens nakke, for å svekke nakkemusklene. Dermed må oksen bøye hode og det blir enklere for tyrefekteren å stikke sitt spyd i oksen, slik at den dør.
Entusiastene mener at tyrefekting er en kunstart. Ser vi det hele i et historisk perspektiv kan man faktisk nikke anerkjennende til påstanden, men med nærmere ettertanke klarer vi ikke å følge argumentrekka og bli overbevist. Til det er det altså for mye vold og smerte for dyret involvert, og så er det altså ingen jevnbyrdig kamp.
Tiden er inne for en avvikling av disse spanske, tradisjonelle forestillingene. Opp gjennom historien har det vært lagt ned forbud for tyrefekting flere ganger, og i 2010 vedtok den spanske nasjonalforsamlingen at tyrefekting ikke lenger var en del av Spanias kulturarv. Det burde egentlig vært dødsstøtet gjennom en ny dyrevelferdslov.
