Det er 18 måneder siden coronapandemien for alvor nådde Spania og resten av Europa. Mange stiller spørsmålet om hva vi har lært av virusets herjinger. Svarene er også mange, men langt fra like klare og entydige.
Kommentar Jon Henriksen
Vi har lært mye, men samtidig er den reelle kunnskapen fortsatt liten og preget av usikkerhet. 600 helseeksperter fra forskjellige miljøet har truffet hverandre på universitet i Leon for å diskutere erfaringene med de forskjellige tiltakene. Det var nyttig, men vier at det må langt mer forskning til for at vi kan være skråsikre på hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Oppfatningene og analysene spriker. Det er helt sikkert, er at alle tiltakene ikke var like treffsikre.
Det var bred enighet på Leon-konferansen om at munnbindbruken var nyttig, men kanskje ikke så virkningsfullt som det ble hevdet i starten av pandemien. En stor undersøkelse i Bangladesh viser at infeksjonsfaren sank kun fra 8,6 prosent til 7,6 prosent ved bruk av munnbind.
Effekten av å stenge grensene mellom regionene ser også ut til å ha hatt liten effekt på smitten. Det samme med andre lokale tiltak som for eksempel i Madrid, der man å egenhånd hadde «lock downs». Portforbudet kan ha fungert. På den annen side var Spania ett av få land som i all hovedsak holdt skolene åpne hele tiden uten at smittetallene blant de unge steg nevneverdig. Det beviser at ikke alle tiltak som ble igangsatt overalt var like smarte.
«Ikke alle corona-tiltakene
var like treffsikre»
Det er bred enighet i Spania, og for så vidt i andre helsemiljøer, at alder er den største risikofaktoren når det gjelder coronaviruset.
Undersøkelser og studier fra Catalonia, viser at personer over 65 år har fire ganger så høy risiko for å dø sammenlignet med yngre personer.
En annen studie fra Catalonia, bekrefter at tidligere kunnskap om betydningen av hvor du bor avgjør om du blir smittet eller dør. Postnummeret i Spania er viktig i den forstand at nummeret skiller nabolag fra hverandre i form av rikdom og fattigdom. De som bor trangt, og har det kummerlig, ble lettere smittet av coronaviruset og døde oftere enn de som bodde i større hus og leiligheter. Dette er fakta som også gjelder når den ordinære influensasesongen starter.
Det spanske helsevesenet ble satt på en alvorlig prøve da coronapandemien herjet som verst. Systemet fungerte dårlig. Elendig organisering, for få ansatte, lavt antall sengeposter og utstyret var mangelfullt. Det må gjøres store strukturelle endringer i det spanske helsevesenet på alle nivåer og det må investeres betydelige økonomiske midler. Som en kontrast, kan vi minne om at i Kina ble det bygget et helt sykehus på åtte dager for å øke sengekapasiteten da viruset slo til.
Det vesle viruset fra den kinesiske byen Wuhan har vist at vi alle er i samme båt. Tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtlands utsagn «om at alt henger sammen med alt», ble en realitet i løpet av kort tid. Verdens befolkningen ble rammet forskjellig, men alle ble berørt. Ikke minst fikk vi igjen bekreftet at den globale verdensøkonomien er vevd tett sammen. Siden vi er i samme båt, kan vi ikke sitte stille i båten. Det må handles blant de som har evne og vilje.
Coronaviruset rev ned det som var bygd opp. Vi har fått en reversering på mange samfunnsområder. Det vil ta tid å få bygd det hele opp igjen, men siden alle land er involvert vil det kanskje gå raskere og bedre enn vi tror. Viruset satte verden tilbake. En tilbakegang vi kanskje hadde litt godt av etter flere år med konstant opp- og framgang i den industrielle verden. Nedkjøling er noen ganger et gode, selv hvor vondt det kan føles der og da.
Foto: -Coronapandemien viser at spansk helsevesenet må omstruktureres og det må brukes store summer på å investere i personell og utstyr, skriver ansvarlig redaktør i SPANIA I DAG, Jon Henriksen i denne kommentarartikkelen.
