Alle kriger har en slutt – hold motet oppe

-Den usynlige fienden coronaviruset herjer med oss, men alle kriger har en slutt, Hold motet oppe i en vanskelig tid, skriver ansvarlig redaktør i SPANIA I DAG, Jon Henriksen.

 

Krigen mot coronaviruset fortsetter med uforminsket styrke verden over. Ingen kjenner utfallet av kampen mot den usynlige fienden som vi slåss mot, men vi vet at alle kriger har en slutt. Det er all grunn til på holde motet oppe i en svært så krevende tid.

 

Kommentar Jon Henriksen

 

Hverdagen er snudd på hodet med hjemmekontor, stengte skoler, barnehager, butikker og offentlige kontorer. Spania har valgt portforbud for sine borgere, mens Norge setter folk i hjemmekarantene. Virkemidlene er forskjellig fra land til land, men alle kriger mot Covid-19. Dette vesle viruset som har sitt opphav i Wuhan i Kina.

 

Alle føler på angst om dagen. De som ikke gjør det, bør i hvert fall oppsøke legen. Det er nemlig naturlig å tenke over unntakstilstanden, og fundere på om smitten rammer en selv og den nærmeste familie.

 

Vi mennesker liker å tenke katastrofetanker, men erfaringen er at de fleste av bekymringene vi har ikke blir en realitet. Det kommer andre og nye bekymringer. Når det gjelder angst knyttet til coronaviruset, må vi helst unngå å ligge våkne om natta å gruble. Det er langt fra å tenke en tanke eller to og la den gå over i lammende angst, som kverner i hodet hele tiden.

 

Det er myndighetene som skal tenke katastrofetankene. De har nødvendig kompetanse og får betalt for det. Vi andre skal vaske hendene grundig og ofte, samt lytte til rådene som kommer. Dette svineriet vil som sagt gå over.

 

Det er imidlertid usikkert når Covid-19 er historie. Det vil antakeligvis ta måneder, noen mener det vil vare i ett år eller to. Det som er klinkende klart, er at viruset vil spille oss et puss og herje med oss i lang tid.

 

Virustoppen kan være nådd i mai, men det kan også skje i august. Flere håper at sommervarmen kan ta knekken på coronaviruset. Hvis så er tilfelle, vil Spania komme godt ut av det med temperaturer opp mot 40 grader i juli og august. Når SARS-viruset kom i 2002 hadde vi det i åtte måneder, men denne epidemien nådde aldri dimensjonene til coronaviruset.

 

 

«Det er myndighetene som skal tenke katastrofe-tankene.

De har kompetansen og får betalt for det»

 

 

Med fasit i hånd kommer etterpåklokskapen. Det henvises til at verden ble advart mot coronaviruset, men ingen tok det helt på alvor. Rapporten «En verden i fare», skrevet av en internasjonal ekspertgruppe, ble publisert i fjor høst. Her fastslås det at verden står overfor en akutt risiko for en dødelig pandemi. Advarselen kom i form av at de mente at verdens økonomi ville bli snudd på hodet og alt ville bli ustabilt med mange dødsfall. Et halvt år senere ser vi realiteten og at ekspertene traff spikeren på hodet.

 

Coronaviruset har avslørt at landenes beredskapsplaner er for dårlige. Lagrene av smittevernsutstyr og medisiner er ikke store nok. Flere land trykket også på alarmknappen for seint. Italia tok for eksempel ikke «person 1» på alvor og han fikk smitte mange mennesker etter en Kina-tur i februar. Andre gale vurderinger har vi også sett både i Norge og i andre land, men slik må det nesten bli når man står overfor en total ukjent situasjon.

 

Den nevnte rapporten peker også på at det brukes for lite ressurser på forskning og utvikling av vaksiner. Det tar for lang tid å utvikle en ny vaksine hver gang det dukker opp et nytt virus. Hver gang det kommer et nytt utbrudd, så brukes det ufattelig lang tid før et antiviralt middel er tilgjengelig. Det handler om å få på plass en medisin på lik linje med antibiotika, men som altså dreper virus og ikke bakterier. Målet må være at en slik utvikling må skje mye raskere, for mulighetene for at det dukker opp flere slike pandemier er åpenbart tilstede.

 

Det økonomiske aspektet ved det vi opplever nå er skremmende. Den globale økonomien krasjer og buklandingen vil ramme vanlige folk hardt. Det er alltid slik at hverdagsmenneskene, som det er flest av, får den største regningen når katastrofer inntreffer. De med store formuer i form av penger, aksjer og eiendommer klarer seg alltid.

 

Norge er i så måte heldig stilt. Landet har mer økonomiske muskler enn de fleste andre land i verden. Vi har mye penger med tanke på at det kun bor seks millioner mennesker i landet. Det er langt verre i for eksempel Spania, som fortsatt går litt på overlæret etter finanskrisen for over 10 år siden. Hjelpetiltakene rettet mot folk flest blir mindre og ikke så treffsikre.

 

Uansett hvor du bor og hvem du er, så må livremmen strammes inn. Det skjer umiddelbart og så blir det spennende å bivåne hvordan verden ser ut den dagen viruskrigen er vunnet. Før det må vi være forberedt på måneder med smalhans i unntakstilstand, men prøv å unngå å gå å bli grepet av panikkangst. Da blir hverdagen enda mer uutholdelig.