-Ved å velge åpenheten rundt Ari Behns selvmord viste familien en god vurderingsevne i en vanskelig situasjon, skriver ansvarlig redaktør i SPANIA I DAG, Jon Henriksen.
Fredag 3. januar ble Ari Behn stedt til hvile i Oslo Domkirke. Behn tok sitt eget liv 1. juledag i fjor. Familien Behn, som har vist en stor grad av åpenhet rundt selvmordet, har fått ros. Åpenheten familien har vist kan imidlertid ha flere sider utover det positive.
Kommentar Jon Henriksen
Vi vet ikke hvorfor Ari Behn valgt å ta sitt eget liv. Det er spekulert i årsaksforhold, men det er egentlig ganske uinteressant. Det er dette med åpenheten rundt selvmordet som er interessant når vi vet hvor tabubelagt temaet har vært og tidvis fortsatt er.
Da jeg startet min karriere i pressen tidlig på 1970-tallet var det opplest og vedtatt at selvmord skulle man ikke skrive om. Først i 2016 ble Vær-varsom-plakatens hovedregel om at selvmord ikke skulle omtales forandret. Det sier det meste om hvor tregt utviklingen har gått på dette område.
Gro Harlem Brundtlands sønn tok sitt eget liv i 1992. Norsk presse unnlot å skrive om dette om vi ser bort ifra en gratisavis som het Søndag Søndag. I dag ville selvmordet garantert blitt omtalt. Akkurat som det føles korrekt å fortelle om Ari Behn.
Ari Behn var en norsk A-kjendis. Ikke bare hadde han vært ektemannen til Norges kronprinsesse, han var også i det kulturelle toppsjiktet. Behn var profilert. I det perspektivet hadde egentlig familien nesten ikke noen annen mulighet enn å velge åpenheten, som de tross alt skal ha ros for at de valgte. Det handler om en god vurderingsevne i en svært vanskelig situasjon.
«Alle detaljer må ikke brettes
ut med fare for smitteeffekt»
Ved å fortelle om hva som har skjedd, så slipper media og samfunnet ellers å være opptatt av spekulasjoner. Vi har fakta på bordet og kan konsentrere oss om helt andre spørsmålsstillinger. Åpenheten har imidlertid en pris, for sannheten er smertefull, trist og vanskelig. Ikke minst vil de etterlatte stille spørsmålet: «Kunne vi gjort mer for å hjelpe»?». De etterlatte tar seg som oftest et altfor stort personlig ansvar i slike saker som dette.
Åpenheten hylles, og det er enstemmighet i media og blant fagfolk, om at åpenhet kan forhindre nye selvmord. Det blir enklere for alle som sliter og går med selvmordstanker å snakke om utfordringene nå. Det er for så vidt en riktig analyse, men glem ikke at åpenheten også kan vanliggjøre selvmord. Selvmord kan bli glorifiserende og spesielt når kjente personer er hovedfokuset, kan det føles både legitimt og enkelt for andre å velge samme utvei. Av den grunn må media ha en balansert rolle i omtalen av selvmord. Alle detaljer må ikke brettes ut i det offentlige rom med blant annet fare for smitteeffekt. Den er nemlig åpenbar og kommer på åpenhetskontoens minusside.
600 personer tar sitt eget liv i Norge hvert eneste år. I Spania er tallet ca. 4 000 personer per år. Begge land ligger under EU-gjennomsnittet sammenlignet med antall innbyggere. Uansett er antallet for høyt. Selvmord har utviklet seg til å bli et samfunnsproblem. I Spania økte antallets selvmord med 30 prosent i årene etter finanskrisen. Folk ble kastet på gata og valgte selvmord når de ikke maktet å betale boliglånet. Det bør nødvendigvis ikke være langvarige depresjoner som ligger bak et selvmord.
Selvmord er en løsning når man er mer redd for livet enn for døden, for å sitere fra Nils Arne Eggens tale i sønnens begravelse. Sønnen Knut Thorbjørn valgte å ta sitt eget liv. La Eggen seniors stringente og nakne setning være et slags forklarende vitnesbyrd om noe som er utfordrende i det moderne samfunnet, men som ikke lenger er flaut.
