-De som stod bak innsamlingsaksjonen til flomofrene i Vega Baja fortjener honnør for initiativet, skriver ansvarlig redaktør, Jon Henriksen i SPANIA I DAG i denne kommentarartikkelen.
Over 170. 000 norske kroner samlet Spaniaportalen og Frimurerlosjen Dovre inn til ofrene etter storflommen, som herjet for noen uker siden. Det var et flott initiativ og et bra resultat, men givergleden kunne gjerne vært enda større.
Av Jon Henriksen
Nå tenker vi ikke på innsamlingsaksjonen som Turid Sletten Bornkessel, Geir Bornkessel og Tom Halvorsen stod bak. De fortjener all mulig honnør for den jobben de gjorde. Det samme må sies om alle de som har bidratt med penger. Vi skal heller ikke glemme alle de andre mindre, private aksjonene som skandinaver på Costa Blanca og Murcia har stått bak de siste ukene.
Det vi har i tankene er i første det offentlige, andre land i EU og utenfor EU. De har ikke akkurat vært rause med kronene, selv om franskmennene kom med en hjelpende hånd til slutt. Norge for eksempel har ikke vært synlige i det hele tatt, selv om regjeringen-Solberg ofte vifter med sjekker i hytt og pine når det skjer noe trist og leit utenfor landets grenser.
Kanskje det har noe med nærhet å gjøre? En naturkatastrofe i USA eller Afrika får bredere dekning i media enn når det skjer bare noen få hundre mil der vi selv bor. Dekningen i norsk TV og i avisene var nemlig ganske sparsommelig når vi vet hvor alvorlig Gota Fria og Danas herjinger var. Spesielt besynderlig er det, når de som sitter med nyhetsansvaret i norske medier, burde kjenne til hvor mange skandinaver som stod midt opp i all elendigheten. Nyhetsverdien er større i slike tilfeller.
Veldedighet og innsamlingsaksjoner kan
også oppfattes som urettferdige
Giverglede og veldedighet er ganske vanskelig. Innsamlingsaksjoner er i utgangspunktet positivt og hyggelig, men kan også oppfattes som urettferdig. Bare timer etter at Notre-Dame i Paris brant ned til grunnen trillet milliardbeløpene inn. Samme dag ble Sri Lanka rammet av kraftig terror med flere drepte, men verdenssamfunnet løftet ikke en finger. Folk på Sri Lanka måtte klare seg selv uten hjelp fra utenforstående. Slike eksempler finnes det flere av.
Det er store kulturelle forskjeller når det gjelder det å gi bidrag til vanskeligstilte. I noen land er det vanlig, mens det i andre land ikke finnes noen form for tradisjon til å hjelpe på denne måten. Det kommer naturligvis av at mange er i en situasjon der de ikke har noe å gi til andre, men dette er primært historisk betinget. Akkurat som dugnad er et særnorsk fenomen.
I Storbritannia er man for eksempel gode på å gi, såkalte charity. Her samles det inn penger gjennom arrangementer og aksjoner jevnt og trutt. Britene er flinke på dette og løser slike oppgaver forbilledlig, men så har de da også holde på med dette i flere hundre år.
Spaniaportalen og Frimurerlosjen skal ellers ha honnør for at de ikke sendte det innsamlede beløp til kommunene. Da kunne pengene lett ha havnet i det store kommunale sluket uten at man med sikkerhet kunne vite om de som trengte det mest fikk hjelp. Ordningen med å gi bort verdikuponger på hvitevarer og la skolene få penger til skolemateriell, var smart og fornuftig.
Alle de som ennå ikke har fått ut fingeren og gitt penger, så minner vi om at det fortsatt er muligheter til å bidra med en skjerv. Det er tusenvis av mennesker i Vega Baja som trenger en hjelpende hånd for å få stablet sine liv på beina igjen. Tragediene etter uværet var mange.
