-Spania er i ferd med å endre loven om aktiv dødshjelp, eutanasi, og det finnes gode argumenter både for å beholde dagens strenge ordning og myke den noe opp, skriver ansvarlig redaktør, Jon Henriksen i denne kommentarartikkelen.
Det spanske Senatet skal snart stemme over en ny lov som skal gi folk en mer verdig død. I praksis vil det bety, om loven blir vedtatt, at Spania tar et skritt nærmere å akseptere eutanasi, altså aktiv dødshjelp.
Kommentar Jon Henriksen
Debatten for og i mot eutanasi er gammel, men etter at land som Sveits, Nederland og Belgia har godtatt aktiv dødshjelp gjennom lovreguleringer blusser diskusjonen opp igjen ved jevne mellomrom i Europa. Det er det politiske partiet Ciudadanos som har fremmet forslaget i Spania, som har til hensikt å gi folk muligheten til en verdig død.
Den nye loven pålegger ikke helsepersonell bruk av terapeutisk behandling med formålet om å forlenge livet, hvis pasienten ikke ønsker det. Pasienten skal selv også få velge om vedkommende vil dø hjemme eller på sykehus. Den politiske uenigheten i Spania består i om de 17 regionene selv skal sette de endelige grensene eller om det skal lages en felles statlig regulering. Det siste virker mest rettferdig og korrekt.
Det finnes flere gode argumenter for å innføre aktiv dødshjelp. Barmhjertighetsargumentet er kanskje det viktigste. Ingen ønsker at folk skal lide unødvendig akkurat som vi avliver dyr, som det ikke er noe håp for. Det primære er å spare pasienten for ulidelige smerter, men argumentet om å spare penger på dyre medisiner, som kan brukes til andre pasienter der det er håp for overlevelse, blir også benyttet.
Det fremste argumentet for å si nei til aktiv dødshjelp er at det helt fra Hippokrates sin tid ble nedfelt en klar praksis om at ingen skal drepes. Det er moralsk forkastelig «å slå i hjel». Livet er ukrenkelig, menneskelivet er hellig.
Legene kan også ta feil når det gjelder prognosene for en pasient. Det har skjedd uventede helbredelser. Skal imidlertid dette argumentet brukes må det også gjelde passiv eutanasi, for det skjer uten at noen reagerer.
«Det er liten skilnad
på aktiv og passiv dødshjelp»
Hva er egentlig forskjellen mellom aktiv og passiv dødshjelp? Fint lite, spør du meg. Det å koble fra intravenøs behandling, slik at pasienten verken får medisiner eller næring, fører til en død på noen få dager. Med aktiv dødshjelp dør pasienten momentant. Det er liten skilnad i praksis.
Den største etiske frykten ved å innføre aktiv eutanasi er at det kan bli mange som dør for tidlig. Det å finne definisjonen på når livet ikke lenger er verdt å leve er vanskelig både for pasient og pårørende. Skal demente, som ytrer ønske om å forlate denne verden, få tilgang på aktiv dødshjelp? Hva med de som er eldgamle og som er lei av livet?
I mai i fjor reiste den australske forskeren David Goodall til Sveits for assistert selvmord ved en klinikk. Han var blitt 104 år, men han hadde verken livstruende sykdommer eller smerter. Han syns han var gammel nok og en plage for sine nærmeste. Det er tvilsomt om dette var en god nok grunn til å forlate vår jord. Faren er åpenbar for at når aktiv dødshjelp institusjonaliseres, så normaliseres det også over tid.
Forbudet mot eutanasi er kompromissløst og har sine fordeler. Ikke minst overfor sårbare og hjelpeavhengige mennesker, som slipper å ta stilling til om livene deres er verdt å live. På den annen side burde det være mulig på flytte noen etiske grenser, slik at for eksempel personer som er erklært hjernedøde, kan få assistert hjelp til å dø raskt fremfor å bli liggende hjelpeløs en liten uke uten intravenøs næringstilførsel.
Hva mener du om dette vanskelige temaet?
