-Erna Solberg og de andre norske politikere har denne høsten vist at de jakter mer på makt enn på politikk. Det er kvalmende når vi vet alle de tunge temaene som ligger og venter, skriver ansvarlig redaktør, Jon Henriksen i dagens kommentarartikkel.
I Spania snakkes det om nyvalg i mai neste år. I Norge får folket ny regjering ser det ut til. Før det er et faktum har man vært vitne til et kvalmende spill om politisk makt. Dessverre.
Erna Solberg har dratt i alle tenkelige og utenkelige tråder i månedsvis, for å sikre at drømmen om en borgerlig flertallsregjering skal gå i oppfyllelse. KrF, dette vesle minoritetspartiet, bet på agnene og har forhandlet om neste års statsbudsjett. Statsbudsjettet ble reddet på overtid.
KrF kan tross alt smile lurt, for de har på sett og vis fått satt sine fotavtrykk på budsjettet. Det er flyttet på 4,3 milliarder kroner, som egentlig er småpenger. Utfordringen er at det borgerlige avtrykket har blitt mindre. Høyre og Frps saker er noe svekket på grunn av pengeflyttingen.
Mens de fire aktuelle regjeringspartiene satt samlet i for å finne de siste løsningene på Statsbudsjettet, stemte KrF med opposisjonen for å kutte ned på taxfree-kvoten. Det skal fra 2020 ikke være mulig å veksle inn tobakk i alkohol. I utgangspunktet ingen stor sak for de fleste av oss, uansett om an røyker eller ikke. Det er selve prinsippet og timing man må la seg overraske over fra KrFs side.
«Hvor mange kamelgårder må politikerne
svelge før de kaster kortene?»
Politisk makt er viktig for å oppnå resultater, men når Frp hisser seg opp og bruser med fjærene for dette nederlaget om reduserte taxfreekvoter, viser det med all tydelighet at makt betyr alt. Makt betyr så mye, at man må lure på hvor mange kamelgårder politikere er villig til å svelge før de får forstoppelse og kaster kortene. Stortingspolitikerne klamrer seg til taburettene og til de sorte statsrådbilene som knapt kjenner noen grenser. Frp hadde kanskje tjent med å vende hele regjeringsprosjektet ryggen som et resultat av den sterke kritikken de har reist. Da hadde de i tilfelle vist troverdighet. Nå blir det kun retorikk og bevis for maktbegjær.
Sonderingene om en ny regjering har startet. Deretter begynner de reelle regjeringsforhandlingene. Selv om det politisk er lysår mellom partiene finner de vel hverandre, for makta betyr så uendelig mye.
I kjølvannet av Statsbudsjett-forhandlingene er det interessant å se lenger enn selve det politiske spillet, der økt barnetrygd gir 83 kroner mer i månedene, minstepensjonistene får et par hundrelapper mer å rutte med og de høytlønte må betale noen tiere mer i skatt. Hva med den kommende eldrebølgen, klimautfordringene og integreringen av vår nye landsmenn?
Det finnes altså mange temaer som norske politikere burde satt på dagsorden i viktige budsjettforhandlinger enn å hisse seg opp for bagateller. Naturligvis er de folkevalgte opptatt av de store linjene og de viktige sakene, men de drukner likevel helt i symbolpolitikk. Dette er enkeltsaker som betyr lite for folk flest i øyeblikket, mens de tunge temaene blir liggende og utsettes. Dagens regjering følger etter tidligere regjeringer i så måte.
Mens disse linjene skrives, kommer meldingen om at Arbeiderpartiet vil stille mistillitsforslag mot regjeringen på grunn av manglende terrorsikring. KrF melder seg på i hylekoret og kritiserer på ny en regjering de ønsker å bli en del av. Politikk er egentlig ikke helt til å bli klok av.
