-Mange av kommentarene på Facebook knyttet til 17. maifeiringen i utlandet bar preg av overspill, men synspunktene gir likevel grunn til refleksjoner, mener SPANIA I DAGs ansvarlige redaktør, Jon Henriksen.
Flaggene er rullet sammen, bunadene og annen finstas er hengt bort. 17. mai er over for denne gang. I Spania ble det en vellykket feiring og flere tusen deltok på Costa Blanca. I kjølvannet av festlighetene kommer de beske kommentarene.
Kommentar Jon Henriksen
Det hadde ikke gått mange minuttene før vår reporter, Fredrik Kruse hadde lagt ut de første artiklene og bildene fra lokale 17. maiarrangementene på Costa Blanca før det nærmest eksploderte på Facebook. «Flaut». «Drøyt å gå i tog i utlandet». «Ikke bra å okkupere byer og gater i utlandet». Det var en knippe kommentarer på SPANIA I DAGs Facebookside.
Det er altså ikke alle som syns at den norske 17. maifeiringen i Spania eller andre deler av verden er trivelig og riktig. Samtidig er det all grunn til å presisere at de aller, aller fleste ikke har noen negative synspunkter knyttet til feiringen av den norske nasjonaldagen utenfor Norges grenser.
De som reagerer er i mindretall, men likevel fortjener synspunktene å bli hørt og meningene gir grobunn for refleksjon. Mange av kommentarene bar preg av overspill. Det virker nemlig også som om spanjolene både aksepterer og forstår nordmenns ønske om å feire denne dagen.
Ordfører i Torrevieja, Jose Manuel Dolon holdt tale for nordmennene og var på mange måter forpliktet til å si noe pent, men samtidig tror vi nok han er ærlig når han sier at han er fornøyd med at den norske kolonien er så stor i byen.
-Nordmennene bidrar til at Torrevieja blir en større og bedre by å bo i, sa Dolon. Selvsagt har han rett i det. Spørsmålet blir i hvor stor grad nordmennene skal trenge seg på spanjoler, og andre, med egne tradisjoner. De fleste nordmenn er kun gjester i et fremmed land.
Spanjolene har sine fiestas og nordmenn deltar ofte, men det blir likevel annerledes. Festlighetene springer nemlig ut fra innbyggernes egen kultur. Norske statsborgere tar med seg bunadene, flaggene og sangene som den selvfølgeligste sak av verden uten å ta nevneverdig hensyn. Det kan imidlertid også ha sine positive sider, for ingen har vondt av å se glade mennesker som står opp for frihet, likeverd, demokrati og dugnadsånd.
Nordmenn er minoriteter i Spania. Behovet for fellesskap med folk fra eget land blir med ett mye større. Sjømannskirkens samlende kraft er et godt bevis for det. Det gjelder for de fleste andre folkeslag. En pakistaner bør ikke tenke så mye hvorfor han er pakistansk når han bor i Pakistan. Kommer han for eksempel til Norge besøker han plutselig en moské for å finne felleskap med likesinnede, selv om vedkommende ikke gikk i moskeen hjemme i Pakistan tidligere. Innen for alle etniske minoriteter skjer de samme mekanismene.
I denne sammenhengen kan det være verdt å nevne at 17. mai i Norge tidligere handlet mer om klasseidentitet enn nasjonal identitet. Det var først etter den andre verdenskrig, da nasjonens frihet hadde vært truet en lang periode, at de fagorganiserte begynte å gå i 17. mai. Tidligere var det forbeholdt de konservative kreftene i samfunnet. Arbeiderne nøyde seg med 1. maitoget. Slik endres verden. I et helhetsbilde vender vi tommelen opp for 17. maifeiringen både i Norge og i utlandet – selv om feiringen til sine tider kan ha et snev av navlebeskuende tendenser.
