Hvem av oss har vel ikke stått og beundret en vakker seilbåt som med alle seil til topps i full fart seiler av gårde mot horisonten? Når det blåser friskt står seilene i spenn mellom mastetopp og dekk, båten legger seg over og skumsprøyten står. En elegant yacht med smekre linjer som med fulle seil pløyer bølgene er et vakkert syn – ingen tvil om det!
Kommentar av Arnfinn Eng
Og nå skal ikke jeg late som om jeg har greie på seilbåter – for det har jeg faktisk ikke. Men litt kan jeg – og det aller mest grunnleggende når det gjelder seilbåter er at uten kjøl nytter det ikke å seile. Over vannskorpa kan båten være så påkostet og vakker den bare vil, med høy mast og flotte seil – men uten det vi ikke ser – det som skjuler seg under vannskorpa – er båten faktisk helt verdiløs. Dypt under enhver seilbåt stikker det en kjøl, et stort lodd støpt i bly og tungt som bare det, som trekker båten ned mot dypet og motvirker både oppdriften og den sterke vinden som blåser i høyden.
Uten denne kjølen – dette loddet – ville ikke båten kunne seile en meter en gang, i alle fall ikke om det blåser litt mer enn laber bris. Og så er det også slik at jo større og høyere seilføring båten har – jo raskere den vil seile, jo dypere og tyngre må kjølen være. Dyktige ingeniører klarer å finne den rette balansen mellom kjølens vekt og dybde og antall kvadratmeter seil det er mulig å ha på en seilbåt.
Så hender det at de bommer – at kjølen ikke var dyp nok. En kullseilt båt er et trist syn, der den ligger med mast og seil i vannskorpa, uten mulighet til å reise seg igjen. Og fra historien kjenner vi til det stolte krigsskipet Vasa, det ypperste stormakten Sverige kunne bygge på 1600- tallet, som ikke hadde dyp nok kjøl og tung nok ballast, og kullseilte og gikk ned i Stockholms havn på jomfruturen 10. aug. 1628.
En seilbåt for fulle seil kan også være et bilde på livet. De fleste av oss driver ikke målløst rundt for vær og vind på åpent hav – vi har et mål med reisen vår, vi ønsker å oppnå noe i livet. Det trenger ikke være noe stort og prektig, de nære ting er vel så verdifulle som det å ønske å sette spor etter seg i historiebøkene. Men uansett hvem du er og hva du ønsker å oppnå i livet, så trenger du en kjøl – ellers kullseiler du raskt. Du trenger noe som gir deg tyngde, som holder deg opp i vær og vind, som gjør deg i stand til å seile også når det blåser opp til kuling og storm.
Jeg vil si at den kjølen som gjør oss i stand til å seile er verdiene våre. De verdier som vi bygger både vårt eget liv og vårt samfunn på. Verdier er ikke noe vi skalter og valter med etter eget forgodt- befinnende. Verdier har noe bestandig ved seg – noe som varer, noe som vi har arvet fra de som gikk (eller seilte) før oss, og som vi igjen skal gi videre til de som kommer etter. Verdier gir oss tyngde og hjelper oss til å holde stø kurs, de hjelper oss til å navigerer riktig når vi er i tvil om veien videre eller vi står overfor vanskelige valg i livet. Det betyr ikke at verdiene våre ikke endrer seg – det gjør de i aller høyeste grad, og de verdiene vi bygde samfunnet vårt på for en generasjon siden er litt annerledes enn de vi har i dag.
Men likevel er det noe grunnleggende stabilt ved verdiene våre – det handler om menneskeverd, om likeverd, om viljen og evnen til å se det gode i hverandre, om ærlighet og redelighet i all vår ferd, om demokrati, ytringsfrihet, vern om naturen osv osv – disse verdiene endrer seg bare gradvis og svært forsiktig fra generasjon til generasjon.
Hvilke ambisjoner har du som menneske? Hva ønsker du å oppnå? De som ønsker å seile fort og langt – fortere og lengre enn alle andre kanskje? – de er nødt til å ha en tilsvarende dyp og tung kjøl. Ellers er det nødt til å gå galt, før eller siden. Det handler om integritet – at kjølen er dyp nok, og at den henger sammen med resten av skuta. Vi ser eksemplene på det motsatte mange ganger i samfunnet rundt oss – skandaler som rulles opp, ledere i politikk og næringsliv som skamfulle må innrømme at nå gikk det galt – og skuta kullseilte. Og når det går galt handler det veldig ofte om at det verdigrunnlaget de tok sine beslutninger på var sviktende.
Og heldigvis ser vi også mange eksempler på medmennesker som er «hel ved» – som har sin integritet i behold og som fører skuta si – enten den er liten og unnselig eller stor og imponerende – med stø hånd gjennom livet. Slike mennesker står det respekt av!
God seilas videre!
