Som vi alle vet er den katolske, spanske måten å feire påske på annerledes en det vi her vant til. Det være seg den religiøse delen, som sikkert mange kjenner til, og også de mer folkelige tradisjonene.
Av Beatriz Gonzalez Almås
Vi vet at fastelaven innleder fastetiden, de 40 dagene fra askeonsdag til langfredag. I denne tiden skal man ikke spise kjøtt hverken første eller siste dag, og heller ikke alle fredagene i denne perioden. Denne formen for faste er fremdeles tradisjon i spanske familier, og fredagene er en perfekt unnskyldning for å spise fisk. Man kjøper gjerne inn forskjellige fiskeslag og koker kraft på dette og diverse grønnsaker. Kraften koker man så ris eller pasta med, og det spises som suppe. I tillegg serveres det et stort fat med fisken og grønnsakene som man har brukt.
Palmesøndag er den dagen i hvor man tradisjonelt fikk på seg nye vårklær. I Altea går man i prosesjon fra kirken nede i byen og opp til den majestetiske Nuestra Señora del Consulo kirken, med den blå kuppelen som landemerke. Man bærer palmeblader, oppsatser lagd av kunstferdig flettede palmeblader. Det tradisjonelle var å bære olivenkvister hvor man hengte karameller og sukkertøy.
Når påskeuken kommer, er det barna som først får oppmerksomheten. Onsdagen bærer de en liten versjon av Jomfruen som kirken er bygget til ære for i prosesjon rundt i gamlebyen. Dette er en ny tradisjon, i år er andre gangen det gjøres. Det er en fin måte komme i gang med feiringen.
Skjærtorsdag har kirken stor aktivitet, og det siste måltidet blir gjort i messen, hvor tolv spesielt inviterte personer får sine ben vasket, slik det fortelles at Jesus gjorde med disiplene under det siste måltidet, som en symbolsk handling. Videre så går man midnatt ut og følger “El Calvario”, dvs. lidelsesveien, fra første til siste stasjon. Stasjon er navnet på de små alterene som går langs den bratteste veien i enhver liten by. Hvert alter er dekorert med motiver fra lidelseshistorien. Man går i stummende mørke, kun avbrutt av sang fra kvinnene i koret. I Altea er det også tradisjon at den lokale teatergruppen gjenskaper tablåer fra den dramatiske historien. Stemningen er veldig høytidelig, og det er vel verdt å få med seg.
Langfredag er det Jesus begravelse som står i sentrum, det er begravelsesprosesjonen som går kl. 20.00 fra kirken. Her vil man se flere figurer som forestiller Jesus, både korsfestet og i andre scener fra lidelseshistorien. Også Jomfru Maria, kledd i sorg, ”Smertenes Maria” følger sin sønn. De som deltar i prosesjonene er kledt i sort, musikken er sørgemarsjer, og stemningen er trist. Figurene bæres på skuldrene til byens menn. Kirkeplassen fylles opp av skuelystne, så man bør være ute i god tid.
Lørdag er det vake over den døde Jesus i kirken, og når lørdag går over til søndag sier historien at Jesus stod opp fra de døde. Dette gjenfortelles med ”El reencuentro” – møtet- men mindre kjent prosesjon, hvor Jomfru Maria bæres på skuldrene til bare kvinner en vei, og Jesus bæres i motsatt retning, av menn. Når de to møtes løper Marie sin sønn i møte, og hun neier tre ganger. Stemingen er nå feststemt.
Samtidig med disse aktivitetene i kirken er det vanlig at folk benytter dagene til utflukter med familiene. Det er vanlig å dra til Villa Gadea, eller kanskje til Santa Barbara. Man har med seg mat, og typisk påskemat er baguetter med kjøtt i tomatsaus, eller potetomelett. Man har gjerne med seg en ”Mona”, gjærbakst som ser ut som en stor, litt spiss bolle med sukker på, og den dypper man gjerne i litt varme sjokolade. Ofte har de et egg i midten. Tradisjonelle leker som å hoppe tau og paradis er typisk, og det er også drageflyging. Det finnes en rekke sanger og sangleker som tas frem i påsken. Egget fra mona’en har sin egen sang, og ender selvsagt opp i pannen til en uheldig person.
Som dere ser er påsken på spansk også familie, mat og tradisjoner. Jeg håper dere har anledning til å besøke Altea og å være med på noen av dagene. Det er vel verdt et besøk.
