Annerledeshet

 

To personer i Norge har spilt en vesentlig rolle for at annerledeshet skal aksepteres i et samfunn som tidvis fremstår som dominert av at suksessfaktoren er mennesker som streber etter å være mest mulig vellykket og konform. Den ene personen er godt kjent, var professor i sosialmedisin og het Per Fuggeli. Som de fleste vet døde han i september 2017.

 

Kommentar Nils P. Lie-Gjeseth

 

Den andre personen er ikke fullt så kjent, er sosiolog og heter også Per, men med etternavnet Koren Solvang. Sistnevnte er kanskje mest kjent blant folk over femti som i sin musikalske interesse har punken som referanse.

 

Svartedauen

Man kan ikke nevne Solvang uten å trekke fram oppveksten hans i Saltdal kommune og punkbandet “Svartedauen”. Med låter som “bærre på jævel”, “perverse tendenser”, “hærverk” og “telefonterrorist” var neppe Per førstevalg for særlig mange kommende svigerforeldre i bygda. Media i Bodø trodde for alvor at denne ufrivillig hårløse ungdommen både ville skyte prester, og velte gravstøtter.  Oddsen for at unge Solvang skulle ende opp som professor i sosiologi ville vært skyhøy ved den lokale Narvesenkiosken på Rognan. Men Solvangs innfallsport til å beskrive samfunnet under slagordet “uten variasjon, ingen sivilisasjon” i boka “annerledes”, og hans senere arbeid med rehabilitering av funksjonsnedsatte har satt annerledeshet på dagsorden. Selv om dagens norske effektivitetssamfunn har politikere som ikke lengre er villige til å satse på rehabilitering i samme grad som tidligere, hevder Solvang.

 

Hva er annerledeshet ?

Døve mennesker i Norge er en godt organisert minoritet. Ifølge Solvang har de definert seg bort fra å være funksjonshemmet til å bli en språklig minoritet. Organisasjonene til de som er døve har opparbeidet en politisk kapital som har medført at de i dag betraktes som nærmere samene, som også er en språklig minoritet, enn blinde som betraktes som funksjonshemmede. I dagens Norge er det mer verdifullt å være en minoritet enn å være funksjonshemmet. Grensen mellom å bli betraktet som annerledes eller funksjonshemmet er utydelig, og defineres av de som har makt.

 

Pertti Kurikan Nimipäivät

Det finnes eksempler på at annerledeshet har blitt eksponert i media på godt og vondt. Melodi Grand Prix opplevde i 2015 det finske punkbandet “Pertti Kurikan Nimipäivät”. Gruppa består av funksjonshemmede som til daglig lever sitt liv i gruppeboliger regulert av vernepleiere. Går de utenfor boligen sin blir de straks diskriminert, i TV-ruta skapte punkbandet en vitalisering av punkmusikken der mer etablerte og kjente band har kommersialisert musikkformen til å bli en del av det velsmurte underholdningsmaskineriet.

Når de som er annerledes gjør opprør kan det medføre samfunnsmessige endringer. For er det ikke slik at hele samfunnet er en gruppebolig, og at de som deltar i endringer i samfunnet er de som bryter ut av boligen og er annerledes?

Slaveriet er et eksempel på etablerte normer i samfunnet har endret seg. Historisk har vi sett at store systemendringer ofte begynner i det små. Én person mener at noe er galt, en annen sier seg enig. De greier etter hvert å organisere flere. Det er som regel mennesker i samfunnets ytterkant som utgjør kraften som senere fører til samfunnsendringer, det være seg innenfor både kunst, kultur og politiske endringer. Gerhardsen ble i 1924 fengslet som avviker, Vincent van Gogh skar av seg øret og prøvde å svelge sin egen maling.

 

Om å akseptere annerledeshet

Flertallets frykt for annerledeshet og helsevesenets rolle som «normaliseringsfunksjonærer» har påført mange mennesker urett og lidelse. TV-skjermen fylles daglig av ulike serier som kan minne om freakshow, der deltakerne har funksjonshemminger og blir beglodd av de funksjonsfriske. Solvang ser en vei ut av dette og har en visjon «om at vi kan stå overfor et endepunkt for begreper som avvik og funksjonshemning slik vi kjenner dem i dag. Det avvikende som kategori dør ut, normaliteten tvinges i kne, og ut av ruinene oppstår den menneskelige variasjon.». Kanskje han har rett? Inntil videre kan vi gjøre som Per Fuggeli anbefalte. Å bry oss om flokken. Og da hele flokken. Uten variasjon – ingen sivilisasjon.