Ja, sånn forventer kanskje mange at en prest begynner en ytring om tilværelsen, men dette skal handle om noe annet: Vi mener mye om mangt vi mennesker. Vi nordmenn også.
Kommentar Dag Magnus Hopstock Havgar
Det er lett å mene. Enkelt å ytre seg. Enten en kaller det synspunkt eller overbevisning.
I alle fall for oss og i vår del av verden. Vi lever i et samfunn der vi er blitt vant til det, både der nord hvor vi kommer fra, vi som kan lese dette lille språket norsk, og her sør hvor vi er privilegerte gjester, enda demokratiet og ytringsfriheten er av langt nyere dato her sør enn der nord. Det koster ofte lite å mene. Lettere å komme ut med meninger har det også blitt.
Før i tiden kostet det litt innsats, hvis vi ville ha meningen ut. Leserinnlegg i avisen var vel den vanligste kanalen ut. Om det ble tatt inn da. Og da var det redaktører som silte det som kom på trykk. De færreste kalte det sensur. Mer som en fotballdommer som holdt styr på reglene. Reglene for allmenn folkeskikk og måter å ytre seg på. Likevel kom mye på trykk. Debatter kunne bli intense. For det handler jo ofte ikke bare om å mene, men mene sterkt. Nå har alle muligheten til å komme ut med det man vil. Lag deg en Facebook-konto, eller kom deg på Twitter og skriv i vei.
Det er naturlig å mene noe. Fint å være engasjert. Et gode å kunne ytre seg. Ja, en rettighet.
Imidlertid er det noe som er bedre enn bare å mene noe og ytre det. Nemlig at en mening, en ytring, baserer seg på noe. Noe som er mer enn følelser og impuls. Mer enn at det er sterkt ment. Baserer seg på kompetanse. På reflektert livserfaring. På noen verdier som sorterer vesentlig fra mindre viktig. Sorterer det som bygger fra det som bryter ned.
At man syns og føler, er fint. Og det er faktisk ganske fornuftig å være bevisst på hvor viktig følelser er for hva vi mener og hvorfor. Men i forlengelsen av det må vi våge å basere meningen på noe. At en mener noe sterkt har ingen egenverdi hvis en ikke kan argumentere for det. Dette er en grunnleggende byggestein for ethvert demokrati. Det vil si, i det å sikre og utvikle et godt og sunt demokrati. Og hva mener jeg med det?
Det kan kjapt motsies at det jeg nettopp hevdet er helt feil. I et demokrati skal jo alle kunne mene hva de vil uten å måtte begrunne. Det er jo det det betyr at en har menings- og ytringsfrihet. Mitt poeng er å utfordre det at alle meninger skulle være like mye verdt. For det er de ikke, og det har de heller aldri vært. Men hvordan vi finner ut av akkurat dette er det som gjør meningsutveksling så spennende og viktig. Og det krever frihet. Frihet i å ytre og avklare. Hva som er viktig og hva som er riktig. Men i denne friheten er det ikke støy og følelser som kvalifiserer meningens verdi. Noens synes å likevel å mene det. Men da gjelder det å tenke seg om: Inneholder den et gode? Et gode ikke bare for meg, men for min neste. For mine omgivelser. Noen ganger vil det til og med være det rette å mene noe som skulle være mer fordelaktig for andre enn meg selv.
Det fine i ytringsfriheten, slik vi skal kjempe for den som en rettighet, er at det blir langt mer interessant, utviklende og dermed også meningsfylt med meninger som viser at den som mener og ytrer seg, vet noe om hvorfor og hvordan en kom frem til meningen, eller overbevisningen, om vi tar litt grundigere i. Og dermed også på hvilket nivå en skal legge denne meningen, oppfatningen eller overbevisningen: Som noe livsavgjørende, som noe vesentlig eller som et lite synspunkt blant flere mulige.
Nettopp fordi det er lettere enn noensinne å komme ut med meningene sine, er det desto viktigere å engasjere seg i sin egen meningsrøkt. Prioritere og reflektere og så argumentere godt. Da blir det engasjerende og kanskje til og med utviklende for den som leser eller lytter. Og det kan til og med bli samtaler av det, og ikke bare ytring mot ytring. Det skylder vi demokratiet vi får være en del av, som vi aldri kan ta for gitt, men som vi skal hegne om og utvikle. Det skylder vi dem som lever i samfunn der meningsytringer koster mer enn vi aner.
Så kan det være en mening med det, men det er også opp til deg og meg.
Dag Magnus Hopstock Havgar
Sjømannsprest
