Når vi vet hvor farlig det er å ta seg en blås, så er det enkelt å støtte forslaget om ytterligere innskjerpinger av røykeloven, mener ansvarlig redaktør i SPANIA I DAG, Jon Henriksen.
Røykeloven skal strammes inn i Spania om mange får det som de vil. Det er en helt naturlig utvikling, for stadig flere ser fordelene av en streng røykelov.
I Spania dør det ca. 50 000 personer hvert år på grunn av sykdom, hovedsakelig kreft og hjerte- og karsykdommer, knyttet til tobakksrøyking. For å spare enkeltmennesker for plagene røykingen fører til, spare samfunnet for helseutgifter og for å verne om ikke-røykerne ble røykeloven innført. Det er den samme argumentasjon som brukes nå når loven skal strammes innskjerpes.
I Norge ble røykeloven innført i 2004. Kristelig Folkepartis Dagfinn Høybråten frontet saken og fikk mye kjeft. Flere år senere mottok han imidlertid bare rosende ord. Høybråten var ikke lenger enn mørkemann, men nærmest en slags helt. Gradvis forstod folk at røykeloven var positiv for alle.
Det tok litt tid før spanjolene innførte røykeloven. Den kom ikke før i januar 2011, men når den først ble innført, ble den streng. Det er ikke lov å røyke på barer, restauranter, TV-sendinger, på skoler og sykehus i Spania. I tillegg er bøtene for å bryte loven streng, men i hvilken grad noen har håndhevd de aggressive bøtesatsene er heller tvilsomt.
Nå er ønsket at det også skal bli forbudt å røyke på offentlige stoppesteder for buss og tog, samt under idrettsarrangementer. I tillegg skal røykpakkene bli hvite og nøytrale uten logoer. Alt dette skal bidra til at færre begynner å røyke og flere slutter.
Antall røykere går ned i hele den vestlige verden, men fortsatt er det mange som koser seg med tobakk og er avhengig av nikotinen. Altfor mange naturligvis når vi vet hvor skadelig det er å ta seg en blås. Av den grunn er det enkelt å støtte forslagene om å skjerpe røykeloven ytterligere.
Arbeiderpartiet fremmet i regjering et forslag om at det også skulle bli forbudt å røyke på uteserveringer. Heldigvis fikk ikke forslaget flertall, for det finnes en grense for hvor langt man skal gå i forhold til enkeltindividets rettigheter og frihet. Ser man på de positive erfaringene som er gjort i alle land som har innført restriksjoner knyttet til tobakksrøyking, kan det hende at Arbeiderpartiets forslag kommer opp igjen på et senere tidspunkt og blir vedtatt, men på kort og mellomlang sikt virker det lite realistisk. Det er, som nevnt, grenser for hvor vanskelig og stigmatiserende vårt samfunn skal gjøre det for røykerne.
