-Det er grunn til å nyansere bilde noe når det gjelder varslere og media. Presset mot Trond Giske har vært total og lite skånsomt. Handlingene står ikke i stil til proporsjonene saken har fått i media, mener ansvarlig redaktør i SPANIA I DAG, Jon Henriksen.
Kommentar Jon Henriksen
Trond Giske har trukket seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Det gir partiet en pust i bakken og det blir litt mindre hektisk etter uker med mye usikkerhet og krangling. Samtidig er ikke bråket over. Det er nemlig noe, for ikke å si mye, som fortsatt skurrer i forbindelse med Trond Giske-saken.
Varslinger fra unge damer og jenter felte Trond Giske. Han har oppført seg upassende og støtende med tanke på hvilke maktposisjoner Giske har hatt opp gjennom mange år. Trond Giske har for lengst beklaget opptrinnene, men det var ikke tilstrekkelig for partiledelsen. Han måtte fjernes og søndag kveld valgte nestlederen å trekke seg, samt stille sin plass som finanspolitisk talsmann til rådighet. Noen andre kommer sikkert til å bekle den rollen fremover.
Alle varslerne, bortsett fra en har vært anonyme i det offentlige rom, mens Trond Giske har måttet stå i medienes søkelys med navn og bilder i ukevis. Anonyme har også kildene til media ofte vært. Igjen har vi sett at media er blodtørstige i sin iver etter å jakte nyheter og finne pirrende detaljer. Det tas lite hensyn til enkeltmennesker og deres familier, i dette tilfelle Trond Giske Vi kan ikke si at vi alltid har vært like imponert over medias objektivitet i saken. Presset mot Giske har vært total og Arbeiderpartiets mange fraksjoner har selv bidratt til å bære ved til bålet.
Påstandene om at det ikke har pågått eller pågår en maktkamp i Arbeiderpartiet er tilbakevist, men argumentasjonen virker sviktende og stemmer antakeligvis ikke. Vi er rimelige trygge på at Giske-saken ikke hadde kommet frem om Arbeiderpartiet hadde vunnet høstens Stortingsvalg og om Giske-fløyen i partiet hadde latt være å presse ut Marianne Martinsen som finanspolitisk talsperson. Det var en uklok handling. Det er altså åpenbart både politisk uenighet og dårlig personkjemi blant mange av toppene i Arbeiderpartiet.
I tillegg har #meetoo-kampanjen naturligvis bidratt til at det har vært enklere å varsle om uregelmessig oppførsel og adferd både i Arbeiderpartiet i andre organisasjoner, partier og bedrifter. Det er fint og flott, men vi syns nok at mange kvinner kan virke en smule hårsåre og har en noe lav toleranseterskel, for det er verken snakk om voldtekter eller annen form for kriminalitet.
Det verste er at varslersakene mot for eksempel Trond Giske, og noen andre, er gamle historier. En av episodene skriver seg sju år tilbake i tid. Det forundrer at noe som skal ha vært så plagsomt og fælt har ligget der i så mange år uten å bli forløst. Hadde jeg følt det slik hadde jeg sagt i fra der og da, for så vanskelig kan det vel ikke være. Kanskje kortene først er kastet akkurat nå for at det var betimelig i maktkampen og for å straffe Giske, etter han tok den prestisjefylte jobben til Marianne Martinsen.
Nå må ingen tro at vi verken forsvarer Giske eller andre som har trakassert noen, men vi ønsker å nyansere bildet og ikke minst påpeke at proporsjonene i mediedekningen ikke står i forhold til det gale Trond Giske har gjort.
Det blir ikke enkelt for fløyene i Arbeiderpartiet å finne hverandre. Partiet finner ikke ut av hvilken retning politikken skal dreie. Situasjonen er ganske identisk med hva som skjer i andre sosialdemokratiske partier i Europa. Ny politikk krever nye løsninger og svar. Foreløpig letes og famles det i blinde.
Når Giske nå er ferdig i ledelsen av partiet, kan det hende at flere blir med i dragsuget etter hvert. Kanskje Oslos byråd og tidligere partisekretær, Raymond Johansen sitter på toppen av Arbeiderparti-tronen etter neste ordinære landsmøte?
