Debuterer med krimroman

 

Bjerkeli måtte vente i 13 år, men med skriveinspirasjon i Spania og Guardamar del Segura løsnet det.

 

Av Stig Gunnar Hovdal

Myriam H. Bjerkli er opprinnelig fra Tromsø, men i dag bosatt på grensen mellom Larvik og Sandefjord. I tillegg tilbringer hun mye av feriene i Spania. Hun har tidligere gitt ut fire bøker, to ungdomsbøker på Gyldendal, en reiseskildring og en diktbok på Liv Forlag. I de siste seks årene har jobben som forlegger i Forlagshuset i Vestfold, frilansjournalist for diverse magasiner og safeselger i eget selskap tatt det meste av tiden hennes, men i vår debuterte hun som krimforfatter med romanen «Lille Linerle». Det er allikevel ikke alle jobbene som er hovedgrunnen til at det har tatt så lang tid.

 

Alt ble endret da Natasha Kampuch rømte fra fangevokteren sin

Myriam forteller at første versjon av det som nå er blitt til kriminalromanen «Lille Linerle» ble påbegynt i 2004. I august 2006 var den ferdigskrevet, og hun planla å sende den til Gyldendal, der hun den gangen var i ferd med å debutere med ungdomsromanen Cyprianus. Den nye kriminalromanen handlet om lille Mari, ei jente på sju år som en regntung høstdag forsvinner fra en strand på grensen mellom Larvik og Sandefjord. Politiet konkluderer med at jenta har druknet, men leseren får vite sannheten. Mari er kidnappet og blir holdt fanget i en dyster kjeller.

 

Den dagen greide Natasha Kampuch å rømme fra sitt lange fangenskap i Wien i Østerrike endrer planene seg.

-Da la jeg vekk det manuset, forteller Myriam. Jeg kunne umulig utgi en bok som hadde så mange fellestrekk med det som hadde skjedd i Østerrike. En ting var å skrive om det i en bok, men det å få bekreftet at noe lignende også hadde skjedd i virkeligheten… Det var en forferdelig vond sak, og selv om første utkast allerede var ferdigskrevet, så ville det å gi den ut da virke altfor spekulativt.

 

Senere kom det flere bøker om småjenter som var «tatt» – både skjønnlitterære romaner og bøker fortalt av ofrene selv. Noen år senere begynte Myriam derfor å jobbe med manuset igjen.

 

-Nå var spørsmålsstillingen en helt annen, sier Myriam og ler. – Hvorfor i alle dager skulle jeg gi ut enda en bok om et barn som var blitt borte? Hva kunne jeg skrive, som ikke allerede var skrevet? Men Mari, jenta som satt innesperret i kjelleren, ga meg aldri helt fred Det høres selvfølgelig ut som en klisje, men jeg hadde egentlig ikke noe annet valg enn å fullføre boken. Lille Mari sto rett og slett i veien hver gang jeg prøvde å skrive noe annet skjønnlitterært.

 

Mye av boken er skrevet i Spania

Boken har gått gjennom mange runder siden det første utkastet var ferdig, og mye av jobben har hun gjort når hun har «feriert» i leiligheten de leier i Guardamar del Segura.

 

-Her finner jeg en helt annen fred til å skrive enn hjemme, forteller hun. – Jeg sitter gjerne og skriver om morgenen og formiddagen mens mannen min går lange turer i pinjeskogen eller soler seg på stranda. Så ferierer jeg sammen med ham fra lunsj til sen middag, før jeg gjerne skriver litt igjen om kvelden og natten. Jeg tror jeg har greid å skape en spennende bok, sier hun, – og tilbakemeldingene jeg har fått fra begeistrede lesere tyder også på det. Men boken er ganske mørk, og det hender jeg skulle ønske at jeg kunne skrevet noe muntrere, om kjærlighet kanskje? Det burde jo være mulig å finne noe hyggelig å skrive om, i hvert fall under solen her. Hun rister på hodet. – Men det ligger visst ikke helt for meg…

 

– Hvor blir det av de tapte barna?

Hovedpersonen i romanen, Mari, vokser opp uten en pappa. Savnet er stort, men når det dukker opp en mann som sier han er faren hennes, så blir det slett ikke som sjuårige Mari håper. Isteden blir hun kidnappet og forsvinner. Romanen er selvfølgelig ren fiksjon, men Myriam er opptatt av at tematikken i boken er viktigere enn noensinne.

 

-De siste årene har det blitt oppdaget flere lignende saker. Nå nylig den svenske legen som kidnappet en kvinne med planer om å holde henne – og flere andre kvinner – fanget i en spesiallaget bunkers over lengre tid. Hvert eneste år forsvinner det et stort antall barn verden rundt. Mange av dem vet vi ender i prostitusjon eller regelrett slavevirksomhet, andre blir bare rett og slett borte. Plottet til boka mi ble skrevet lenge før den største asylstrømmen inntok Norge, og Mari er et norsk barn, men i Europa har minst 10.000 mindreårige asylsøkere rett og slett forsvunnet, og bare i Norge har 781 barn blitt borte siden 2013. Av de er 178 enslige asylsøkere, helt uten omsorgspersoner rundt seg. Bare i fjor forsvant det 49 stykker. Hvor ble det av dem?

 

Myriam er tydelig engasjert.

-Vi har hørt om Stocholm-syndromet, hvordan selv voksne i løpet av ganske kort tid kan la seg hjernevaske av personer som har makt over dem. Så hva gjør det med et lite barn på sikt, når den de kanskje er mest glad i, også er den som er farligst for dem? Det er noe av det som er drivkraften i historien min, og egentlig i det meste jeg skriver. I en roman heter det seg at det må være en utvikling, at hovedpersonen bør lære noe, endre seg, og da helst til det bedre. Men i virkeligheten så er det jo ikke nødvendigvis det som skjer. Tvert imot, altfor mange gjør jo akkurat de samme feilene, om og om igjen. For eksempel jenter som stadig forelsker seg samme type «feil» menn, og aksepterer å bli behandlet dårlig, gang på gang …

 

• Navn: Myriam H. Bjerkeli
• Alder: 54 år
• Bosted: Larvik
• Yrke: Forfatter, forlegger og journalist
• Hobby: Fotografier