Unge spanjoler forlater nå foreldrehjemmet i gjennomsnitt ved 30-årsalderen, ifølge de siste dataene fra Eurostat.
Selv om statistikken kan være deprimerende for millioner av unge mennesker over hele landet, avslører den faktisk et dypere problem som har blitt kalt en av de fire største truslene mot Spanias økonomiske sikkerhet.
Tallene, som ble offentliggjort denne måneden, plasserer Spania nesten fire år bak EU-gjennomsnittet på 26,2 år og nesten ni år senere enn Finland, hvor unge mennesker vanligvis flytter ut innen 21,4 år.
Bare Kroatia (31,3 år), Slovakia (30,9), Hellas (30,7) og Italia (30,1) registrerer senere utflyttingsalder.
Tradisjonelt har dette gapet blitt forklart som et spørsmål om kultur og familiestruktur, der søreuropeere angivelig foretrekker å bo hjemme lenger.
Men nye bevis tyder på at problemet stikker mye dypere – og nå utgjør en alvorlig økonomisk risiko.
Eurostat oppgir at andelen spansk ungdom som bruker mer enn 40 % av sin disponible inntekt på bolig – den såkalte «overbelastningsraten» – bare er 8 %, rundt EU-gjennomsnittet.
Dette virker moderat sammenlignet med Danmark (28,9 %), Hellas (30,3 %) eller Nederland (15,3 %).
Likevel er dette målet misvisende, fordi tallene kun bare fanger opp de som allerede har flyttet hjemmefra – når rundt halvparten av de under 31 år i Spania ikke har gjort det.
For de mange som blir værende hos foreldrene, ofte inn i trettiårene, er de økonomiske barrierene så høye at de noen ganger aldri engang kommer inn på leiemarkedet.
Den virkelige forklaringen ligger i Spanias boligmangel – og har implikasjoner langt utover landets ungdom.
Den spanske sentralbanken har nå advart om at landet står overfor et underskudd på rundt 700 000 boliger, et underskudd som sentralbanksjef Jose Luis Escriva sier driver prisøkninger, forsinker unges uavhengighet og fungerer som en hemsko for den bredere økonomien.
I en nylig tale plasserte Escriva boliggapet sammen med geopolitisk ustabilitet, finanspolitisk risiko og klimaendringer som en av Spanias fire største trusler mot den økonomiske stabiliteten.
«Mangelen på boligmasse for å takle den økende hastigheten på husholdningsskapingen blir en flaskehals for arbeidsmarkedet, spesielt i stadig mer dynamiske områder», sa han.
«Hvis tilbudet ikke klarer å vokse mye raskere enn det gjør nå, noe som kommer til å bli veldig vanskelig, kan problemet bli verre i fremtiden.»
Sentralbanken mener krisen er drevet mindre av etterspørsel enn av en kronisk mangel på tilbud.
Med byggetakter som henger langt etter befolkningens behov, bygges ikke nye boliger raskt nok til å holde tritt.
Dette markerer en kraftig reversering fra for bare et år siden.
I en av sine sluttrapporter i 2024 antydet Escrivas forgjenger Pablo Hernandez de Cos at underskuddet kunne være så lavt som en halv million boliger.
Ved å bruke et flerårig gjennomsnitt for perioden 2022–24, antydet banken til og med at tallet kunne krympe ytterligere.
Nå har imidlertid institusjonen gått tilbake til årlig måling og konkludert med at situasjonen forverres.
Underskuddet har vokst med mer enn 100 000 på under ett år, og det endelige tallet for 2025 kan være enda høyere.
Escriva advarte også om at problemet nå har «overskredet sin sosiale og intergenerasjonelle dimensjon til å bli et stort økonomisk problem», og argumenterte for at mangelen gjør det vanskeligere for arbeidere å flytte dit jobbene er og for bedrifter å tiltrekke seg talenter.
Mens guvernøren pekte på Spanias generelle økonomiske helse – et overskudd på driftsbalansen og lav privat gjeld – understreket han at boliggapet kan undergrave disse gevinstene hvis det fortsetter å øke.
Spanias boligkrise handler ikke lenger bare om frustrerte tjueåringer. Med en mangel på 700 000 boliger har den blitt en strukturell bruddlinje som truer landets fremtidige velstand.
