Etterdønningene av coronapandemien får omfattende konsekvenser for de familier med laveste inntekter og formue i Spania. Med andre ord, gapet mellom fattig og rik har blitt markant større under og etter pandemien.
Av Bjørn J. Klein
Dette er ikke noe unikt for Spania, alle land som er rammet av COVID19 opplever denne dystre virkelighet. I Spania er det en rekke mennesker nederst på den finansielle skala, som drives ut fra sine bosteder.
Settes på gata
Nye finansielle aktører overtar fra banker boligkomplekser som inneholder boliger for de som er uten arbeid, og de fleste tilfeller har disse beboere små barn. De settes på gata. De kastes ut fra sine sårt tiltrengte boliger med dystre utsikter for familien. Mange har rett og slett ikke noe sted å dra.
Mange som blir kastet ut har mindreårige barn.
Helsekriser som rammer land, etterfølges av økonomiske kriser, noe som er et historisk faktum. Nedgangstider følger etter helsekriser, dette ifølge Olga Cantò ved økonomiprofessor ved Universitet i Madrid.
Fattige og rike
Økonomiske kriser rammer spesielt den aldersgrupper som er ferdig med ungdomstiden og som skal stabilisere sin økonomi og trygghet fremover, hvor fast jobb og inntekt har fokus. INE, det spanske statistiske sentralbyrå, bekrefter dette ved å dokumentere at forskjellene mellom fattige og rike i Spania øker mye.
Denne negative utvikling er særdeles tydelig i de siste 18 månedene. Det å rette opp i denne utvikling er ikke noe som kan skje over natta.
-Det er en situasjon som er særs langvarig, sier forskeren ved INE, Inigo Macias.
Han understreker videre at de mangler en del grunndata, eller underliggende data, men Macias sier likevel at tendensen er helt tydelig. Fattigdommen i Spania vil ramme mange hardt.
Hjemmekontor
Tydelige trekk er at de med akademisk utdannelse kom seg bedre gjennom pandemien. De tok med seg arbeidet hjem og etablerte hjemme-kontor. Det skjedde ikke med de som jobbet i fabrikker, hvor produksjonen var knyttet til selve fabrikklokalet. Disse arbeiderne ble sendt hjem, og de er i mange tilfeller ikke blitt reaktivert i sitt gamle arbeid. I mange tilfeller er jobbene blitt nedlagt og nye produsenter har overtatt dette markedet.
EU offisielle statistiske byrå, Eurostat, spår at spanjolene vil komme dårligst ut av «fattigdoms- klemma», målt opp mot sine naboer. De spår at hele 27 prosent står i fare å bli rammet av fattigdom, mens tallet for naboene er rundt fem prosent lavere.
Nå påpekte EU før coronapandemien at Spania hadde et enormt behov for å endre produksjonsmetoder, og at landet stod foran en liten industriell revolusjon om de skulle lykkes i den internasjonale konkurranse. Pandemien avdekket at dette var en klar kjensgjerning.
Den spanske nasjonalbanken mener, at 20 prosent av de rikeste i Spania gikk ned seks prosent i lønn under pandemien, mens gjennomsnittet for spanske husholninger fikk redusert sine inntekter med 16 prosent.
20 prosent av den spanske befolkningen, som har de laveste lønningene, mistet 27 prosent inntektene.
Det statlige økonomiske tilskuddet spanjolene har mottatt under pandemien, har selvsagt vært helt nødvendige. Endringsprosessene, som Spania skal igjennom, vil avgjøre om landet lykkes med en økonomisk snuoperasjon.
…og folk med dårlig råd får likevel ikke hjelp
Det er ikke det minste merkelig at forskjellene i Spania øker, for det viser seg at familier med dårlig råd likevel ikke får den hjelpen de på sett og vis har krav på. Nå høster regjeringen kritikk fra mange hold.
Spania har innstiftet borgerlønn innrettet mot enkeltpersoner og familier som har det økonomisk vanskelig. Kun halvparten av pengene som er avsatt i budsjettet er benyttet, selv om behovet er enormt stort.
Det er avsatt 2,73 milliarder euro til dette tiltaket, som ble betegnet som skreddersøm, men like fullt er det utbetalt kun 1,4 milliarder euro under årets ni første måneder. Det er avisa El Pais som bringer temaet på banen.
Dette handler om byråkratiske snubletråder og at departementet som skal behandle sakene er strenge når søknadene skal vurderes opp mot kriteriene. Det er bare 337 000 av søknadene som er innvilget. Det hevdes at kriteriene er vanskelige å forstå og at de er for strenge.
