Den mangfoldige skribenten og manusforfatteren fortalte innlevende om sitt eget forfatterskap da hun gjestet Spansk-Norske Dager.
Tirsdag 24.oktober var det duket for litterær aften og bokbad med Vigdis Hjorth og tidligere kulturattache Kirsti Baggethun ved Kirkesenteret i Albir. Sjømannskirken var fullt til randen av bokinteresserte. Mange hadde sågar ventet et helt år på å møte vinneren av Bokhandlerprisen 2016.
Vigdis Hjorth er en av Norges mest mangfoldige forfattere og har siden debuten i 1983 gitt ut over 30 bøker, derav 20 romaner, en rekke barnebøker og en lekebok for barn og foreldre som heter Kan Røde hunder få ørebetennelse?. I hele sitt litterære liv har Hjorth vært omdiskutert, elsket og utskjelt. -Hjorth er en av våre mest markante forfattere som med sin personlig politiske litteratur evner å sette fyr på hele det norske hus, sa Bragejuryen da hun fikk deres hederspris i 2014.
-Du debuterte med Pelle-Ragner i den gule gården og etter et par barnebøker til gikk du over til en mer voksen tematikk. Hva er avgjørende for tematikken du velger i bøkene dine?, spurte Baggethun innledningsvis.
-Det er det jo veldig vanskelig å svare på. Jeg debuterte da jeg var veldig ung, og var vel bare noen og tyve år. Det sier seg selv at hva man velger å skrive om når man er på den alderen og hva man velger å skrive om når man nesten er 60, både tematisk og form-messig, er på alle måter veldig forskjellig. Jeg er også forholdsvis produktiv, så jeg går et sted hvor jeg har et dilemma som både brenner i meg og som også brenner i andre. Sånn sett tar jeg ofte utgangspunkt i noe som jeg opplever som vanskelig, krevende eller et dilemma. Dersom man følger forfatterskapet mitt så tror jeg man nesten kan følge en form for utvikling som nedtegner seg. I hvert fall er det for meg til og med en sammenheng mellom min andre utgivelse, Jørgen + Anne er sant, helt fram til Arv & Miljø.
Baggethun fulgte opp med å spørre om dette hadde sammenheng med at Hjorth selv hadde barn på den tiden.
-Nei, men det var faktisk slik at jeg var gravid og bodde i København, og så skrev jeg en roman om en kvinne som var gravid og bodde i København, ler Hjorth. Det skal veldig mye trening til for å bruke ordet jeg og ikke skrive om seg selv. Så jeg fant på et par episoder som ikke helt var bare meg. Jeg fikk manuset i retur først fra Aschoug og Gyldendal, og så fra Cappelen. Der fikk jeg en uttalelse fra Eva Grønner, som fremdeles er min redaktør den dag i dag, hvor hun påpekte at det var der jeg hadde diktet noe som var de beste partiene. Samtid ønsket meg lykke til i mine fremtidige arbeider. Tenk at noen beskrev mine skriverier som arbeid! Hun antydet også at jeg ikke hadde helt orden i mitt eget hus, og da tenkte jeg at jeg skulle skrive en roman som foregår i et lite rom hvor jeg har 100 prosent oversikt. I tillegg valgte jeg en hovedperson som var fjernt fra meg, nemlig en gutt på fem år jeg brukte for at jeg skulle klare å komme meg bort fra dette ¨jeg-et¨ som jeg ikke klarte å dikte. Så det var litt tilfeldig rett og slett at det begynte akkurat der.
Spissborgeren
Deretter gav Hjorth ut voksenromaner som ¨Gjennom skogen¨ og ¨Drama med Hilde¨ og ¨Leve posthornet!¨ Sistnevnte er ¨noe så sjeldent som en god politisk roman. Hold deg fast!,¨ mente en kritiker den gang.
-Det som er interessant er at sistnevnte roman begynner et helt annet sted. Da jeg startet å studere idéhistorie i sin tid så var det fordi det var et fag som reklamerte for seg selv på følgende måte: Lurer du på hvem du er? Lurer du hvorfor du er her? Jeg lurer på begge deler og begynte på idéhistorie og ble satt til å lese filosofiske smuler av Søren Kierkegaard. Det gjorde jeg uten å skjønne noe som helst, men jeg hadde en følelse av at jeg var i nærheten av noe viktig. Samtidig snakker Freud om det han kaller den nattlige drømmens navle, og det er stedet hvor det åpner seg en kanal inn til det gåtefulle og ukjente. I likhet med Søren Kierkegaard tror Freud at det finnes veier til innsikt om livet og tilværelsen og universet som går utenfor vitenskapen og laboratoriene. I hvert fall var det slik at det var Søren Kierkegaard jeg tok med meg da jeg var midt i en krise da jeg var i slutten av 20-åra og tok en tur til New York. Da satt jeg i en sånt transatlantisk mørke og leste om spissborgeren. Spissborgeren gjør alt samfunnet vil han skal gjøre. Et menneske som oppfyller alle skrevne og uskrevne regler, som får seg utdannelse, gifter seg, får noen barn og konfirmerer dem. Man har en følelse av at man velger, men egentlig er man en slave og er en nyttig brikke i samfunnsmaskineriet, som gjør som samfunnsmaskineriet vil. Jeg kaller disse menneskene automater i bevegelser. Da dukket det opp for meg at jeg er en spissborger og er gift med en spissborger. Vi har født tre spissborgerlige barn. Jeg vil skilles! Og, det gjorde jeg faktisk når jeg kom hjem.
Etikeren
Postdirektivet gikk ut på å konkurranseutsette brevpost på under 50 gram. Bekymringen var at store firma ville kjøpt seg opp på Østlandet, mens det ville blitt dyrt å drive posten lengre nordover i landet.
-Det jeg fikk anledning til å diskutere i romanen var postbudet og, ikke minst, postvesenet som har vært en sivilisasjonsbygger siden man skulle melde at krigen mellom Sparta og Athen var over. Og, nå ville man altså konkurranseutsette det. Min hovedperson i boken, en kommunikasjonsrådgiver, forstår etterhvert at de ansatte kan miste jobbene sine, og derigjennom opplever hun å engasjere seg i noe annet enn seg selv. Karakteren hadde nådd Søren Kierkegaards tredje stadium, etikeren.
Baggethun mente hun kunne se klare paralleller mellom etikeren og spissborgeren.
-Ja, men det er hvilken holdning vedkommende har til livet som er viktig. Dersom vi tar spissborgeren, så skiller han seg ikke, men man har jo begynt å se på andre damer, ler Hjort hjertelig. Og, tenker at kona er dum og feit. Men, dersom etikeren har lovet så er han forpliktet til å elske kona i gode og onde dager. Det er en oppgave han eller hun pålegger seg selv. Til det sier Søren Kierkegaard at dersom du er så heldig som får eksistere på jorda så er det en tillitserklæring og bær det da med fyll og klem, og an ditt ansvar og all din inderlighet. Han sier det å være et ganske alminnelig og dødelig mennesker er en stor oppgave. Eventyret er ikke å bli president i hele verden, men oppgaven er å være akkurat deg. Det er et stort ansvar. Han sier det er så mange som bor i kjelleren hos seg selv. Det er ledig i de øvre etasjene hvor utsikten er vid og perspektivet er uendelig. Han vil vi skal gå opp fra kjelleren og heve en høy himmel over livene våre. Det er en sånn vakker tanke på en måte.
Inspirert av Tove Ditlefsen
-Du klarer å forandre det tematiske bildet i romanene dine veldig, skryter Baggethun og følger opp med et avsluttende spørsmål om hvem som er forfatterens egne idealer.
-Dersom jeg har noen, så er det Tove Ditlefsen. Hun har skrevet om veldig mange ting på en veldig spennende måte. Den første voksenboken jeg leste var Barndommens gate. Selv vokste jeg opp i et hjem hvor det ikke var mye bøker og litteratur. Men, mine besteforeldre var danske og alle dansker hadde Tove Ditlefsen. Der forstod jeg hennes selvbiografiske skildringer fra den fattige oppveksten i København. Der står det på side 12: Jeg var syv år da ulykken rammet oss. Det var en fin dag og jeg var så glad fordi jeg hadde fått en slik strikket genser. Den var grønn. Min mor og jeg gikk som vi pleide ned for å møte min far når han kom ut av fabrikken Riedel & Co. Vi stod der og ventet. Men, den dagen så han helt annerledes mørk ut. Og, min mor spør: Ditlef, hva har skjedd? Han svarer: Jeg er fyret. Og, så stod det videre: Riedel & Co, hvorfra alt godt fram til nå hadde kommet. Helt ned til min egen søndags-femøre. Hadde nå spyttet min far ut av sitt gap. Hans skjebne og hans familie. Jeg, som kun var 11 eller 12 år, syntes jeg skjønte noe om hva arbeidsledighet var ved å lese Ditlefsen, avslutter Hjorth.