Kunstnerisk fremstilling av TOI-2267.
Astronomien vil kanskje være endret for alltid. Et team av astrofysikere i Andalucía har identifisert noe som mange inntil nylig trodde rett og slett ikke kunne eksistere: tre planeter på størrelse med jorden som går i bane rundt ikke én, men to stjerner samtidig.
Funnet, som nå er publisert i tidsskriftet Astronomy & Astrophysics, blir allerede beskrevet som et gjennombrudd i vår forståelse av hvordan verdener dannes.
I flere tiår ble dobbeltstjernesystemer – der to soler går i bane rundt hverandre – sett på som for kaotiske til at planeter kunne utvikle seg. Man trodde at gravitasjonskampen mellom de to stjernene forstyrret den typen stabile baner som var nødvendige for at planeter skulle overleve. Kort sagt, hvis et solsystem hadde to soler, skulle det ikke ha planeter som vår.
Men astrofysikerne i Andalucía har nettopp omskrevet regelboken
Et solsystem som ikke burde eksistere – men som gjør det.
Systemet det er snakk om kalles TOI-2267, og ligger omtrent 190 lysår unna. I sentrum er det to små, kalde stjerner – grovt klassifisert som M-type dverger – som går i bane ekstremt tett sammen. For å sette det i perspektiv er avstanden mellom de to stjernene bare åtte ganger avstanden mellom jorden og vår egen sol, som er utrolig kompakt etter kosmiske standarder.
Og likevel kretser tre planeter rundt disse tvillingsolene, med størrelser som ligner på jordens. De går i bane langs korte, smale baner, noe som betyr at «årene» deres er mye kortere enn våre.
Francisco J. Pozuelos, en av studiens medledere ved Institutt for astrofysikk i Andalucía (IAA-CSIC), beskriver TOI-2267 som «det mest kompakte og kalde dobbeltstjernesystemet som er kjent for å være vertskap for planeter på jordstørrelse». Dessuten var forskere i stand til å observere planetene som passerte foran begge stjernene, en sjelden og viktig bekreftelse på at planetene faktisk går i bane rundt paret, ikke bare én av dem.
Denne detaljen alene gjør TOI-2267 til noe unikt i det kjente universet.
Den utfordrer også det mange planetforskere trodde var mulig. Hvis planeter kan dannes i gravitasjonskaoset i et dobbeltstjernesystem så tett, er plutselig utvalget av miljøer der planeter – og muligens liv – kan eksistere mye bredere enn forventet.
Vitenskap med en sterk andalusisk signatur
Noe av det som gjør denne oppdagelsen bemerkelsesverdig, er at den ikke bare er vitenskapelig imponerende – den er også en prestasjon for astrofysikere i Andalucía.
Forskningsteamet var i stor grad avhengig av teknologi utviklet ved IAA-CSIC, spesielt et programvareverktøy kalt SHERLOCK.
SHERLOCK, som er designet for å søke gjennom data fra NASAs TESS-satellitt (som overvåker tusenvis av stjerner for tegn på planeter i bane), var nøkkelen til å oppdage to av planetene før noe annet team i verden. Den tidlige oppdagelsen ga forskerne mer enn et års forsprang i å bekrefte systemet.
Derfra utførte teamet oppfølgingsobservasjoner ved hjelp av Sierra Nevada-observatoriet og teleskoper som tilhører SPECULOOS- og TRAPPIST-nettverkene – internasjonale prosjekter som delvis koordineres av Universitetet i Liège.
Sebastián Zúñiga-Fernández, en annen medforfatter som jobber med teamet, bemerker at TOI-2267 nå fungerer som «et naturlig testområde for å presse grensene for planetdannelsesmodeller». Enklere sagt lar dette systemet forskere stille spørsmål de tidligere ikke hadde bevis for å stille.
I de kommende årene planlegger forskere å bruke mer avanserte verktøy – inkludert James Webb-romteleskopet – for å undersøke planetenes atmosfærer, tettheter og sammensetninger. Hvis bare én av disse planetene viser seg å ha forhold som er gunstige for flytende vann, skifter samtalen fra «mulige verdener» til mulig liv.
En dør åpner seg for nye muligheter
Den emosjonelle tyngden av oppdagelsen ligger i det den antyder: at universet kan være mye mer tilpasningsdyktig og oppfinnsomt enn vi en gang trodde.
I årevis antok astronomer at livsvennlige planeter trengte rolige, stabile soler. TOI-2267 utfordrer det. Den viser at selv i miljøer vi trodde var for ekstreme, kan planeter dannes og overleve.
Denne oppdagelsen beviser ikke at liv finnes andre steder. Men den utvider muligheten for hvor liv kan eksistere.
