En undersøkende dommer i Antwerpen brøt nylig tausheten for å advare om at Belgia er i ferd med å bli en “narkotikastat”.
Han snakket anonymt av frykt for livet sitt i et brev, bekreftet av Politico Europe og The Brussels Times, som bærer mer vekt enn den vanlige kvitringen fra sladderpressen.
Dette skriver avisen Olivepress.
I brevet beskrev han et land der kokainkarteller har forankret seg så dypt i statens maskineri at de nå danner en «parallell makt».
Dommeren malte et portrett av Belgias nest største by, Antwerpen, som Europas nye Medellín: en havn preget av korrupsjon, der havnearbeidere blir bestukket for 100 000 euro for å flytte en enkelt container, og der dommere og politi lever under beskyttelse etter en bølge av kidnappinger, attentater og bombeangrep knyttet til narkotikaklaner.
Etterforskningsdommeren – omtrent tilsvarende en sjefsdommer som også leder kriminell etterforskning – advarte om at kriminelle organisasjoner har trengt inn i alle lag av det offentlige liv.
Tollere, politi, kommunalt ansatte, til og med medlemmer av rettsvesenet, sa han, hadde blitt kompromittert. «Vi har mistet kontrollen. Vi er i ferd med å bli en narkotikastat», skrev han.
Alarmen går i Spania
Ordene hans har fått alarmklokkene til å ringe over hele EUs hovedsteder – men ingen steder burde de ringe høyere enn i Spania.
For hvis Antwerpen er den nordlige porten for Europas kokain, er Spania den sørlige – og mange av de samme varseltegnene blinker allerede rødt.
Antwerpen havn beslagla 116 tonn kokain i 2023, en liten økning fra 2022.
Men i samme periode beslagla Spania 117 tonn; et fangst som utgjorde en massiv dobling av mengden som ble beslaglagt året før.
Spanias statsadvokatembets rapport for 2024 legger frem, i nøktern byråkratisk prosa, det den belgiske dommeren beskrev i panikk.
Landets tre hovedhavner – Valencia, Barcelona og Algeciras – har blitt viktige inngangsporter for latinamerikansk kokain.
Rapporten innrømmer at det er avdekket «ikke-anekdotiske» tilfeller av korrupsjon blant havnearbeidere og politibetjenter, inkludert agenter fra Guardia Civil som er siktet for hvitvasking av narkotikapenger og tollpersonell som er tatt i samarbeid med menneskehandlere.
I Algeciras advarer påtalemyndighetene om at den kriminelle økonomien har blitt så forankret at narkotikanettverk nå sysselsetter logistikksjefer, droneoperatører og regnskapsførere.
I likhet med Belgia er også Spanias politi under beleiring.
Rapporten bemerker en kraftig økning i vold, med menneskehandlere i Gibraltarstredet som kjørte løs på politibåter og åpnet ild mot patruljer i Guadalquivir-elven.
Samtidig myrder internasjonale gangstere hverandre på gatene i Marbella og Fuengirola, i et geografisk nabolag som er i ferd med å bli kjent som Costa del Sol-trekanten.
Selv metodene er de samme. Begge landene har slitt med krypterte kommunikasjonssystemer som EncroChat og Sky ECC, som ifølge aktoratet gjorde det mulig for store kriminelle nettverk å koordinere forsendelser og attentater over landegrensene.
Belgiske etterforskere var blant de første som utnyttet dekrypterte data fra disse nettverkene; Spania bruker nå det samme materialet i mer enn hundre tiltaler, ifølge den nasjonale domstolen.
I begge nasjoner er kartellenes foretrukne våpen korrupsjon.
Dommeren i Antwerpen anklaget regjeringen sin for selvtilfredshet – for å la karteller kjøpe “fri passasje” gjennom bestikkelser.
Spanias aktorat, om enn mindre dramatisk, innrømmer at korrupsjon «legger til rette for kriminell penetrering» av havneinfrastruktur.
De viser til nylige domfellelser av Guardia Civil-betjenter i Algeciras og Cartagena for å ha hjulpet smuglere og hvitvasket profitt.
Mer sjokkerende er det at spanske myndigheter arresterte lederen for Policia Nacionals enhet for økonomisk kriminalitet i Madrid i fjor i forbindelse med et rekordstort beslag av 13 tonn kokain gjemt i en container med bananer i havnen i Algeciras.
Da de ransaket hjemmet til Oscar Sanchez Gil, fant etterforskerne 20 millioner euro i kontanter gjemt i veggene, sammen med en flåte av luksusbiler parkert utenfor i innkjørselen.
Arrestasjonene tegner et dystert men kjent bilde: underressurser i frontlinjen, et overbelastet rettssystem, porøse havner og en klasse underverden-gangstere som blir rike på Europas umettelige etterspørsel etter kokain.
Likevel peker spanske påtalemyndigheter på én avgjørende forskjell som skiller landet deres fra Belgias marerittscenario.
Der den belgiske magistraten innrømmer nederlag i møte med narkotikamisbrukerne, anerkjenner ikke Spanias nyeste rapport fra påtalemyndigheten bare trusselen; den dokumenterer også motangrepene.
Den beskriver implementeringen av en nasjonal protokoll for tilbakeføring av eiendeler, utvidelsen av internasjonalt samarbeid gjennom Eurojust, og valideringen av EncroChat-bevis av Spanias høyeste domstoler – som tillater dommere å demontere de krypterte imperiene som en gang gjorde menneskehandlere urørlige.
Den navngir også sine egne svakheter åpent: skannerkorrupsjon i Malaga havn; utilstrekkelige inspeksjonsrater i Algeciras; og behovet for å få slutt på kulturen av «konkurranse» mellom havner som har ført til sikkerhetsmessige snarveier.
Spanias åpenhet er i seg selv en form for motstandskraft.
Aktoratets 500-siders rapport beskriver feilene i deres anti-narkotikamaskineri, men den er bevis på at systemet fungerer – fortsatt selvkorrigerende i lys av narkotikautfordringen mot staten.
Belgias advarsel kom derimot ikke fra en institusjon, men fra en person i skjul.
Forskjellen er talende.
Begge landene befinner seg i frontlinjen av Europas kokainhandel, og står overfor infiltrerte havner, korrupte tjenestemenn og et eskalerende våpenkappløp mellom karteller og staten.
Men Spania beholder fortsatt det Belgias dommer frykter landet hans har mistet: tilliten til at institusjonene kan slå tilbake.
I motsetning til Belgia, hvor truslene og volden har nådd advokatene, dommerne og til og med landets kongelige, er Spanias skuddveksling fortsatt begrenset til logistikkrutene.
Narkoplagen strekker seg ikke lenger enn narkodistriktene på Campo de Gibraltar, lagerbygningene i Cadiz og Huelva, og mafiaene som er godt implementert langs Costa del Sol.
Det er blodig og frekt, men ennå ikke den tilfeldige urbane terroren som har forvandlet deler av Antwerpen til krigssoner.
Den belgiske dommerens uttrykk «vi blir en narkostat» gjelder kanskje ikke sør for Pyreneene – ennå.
