Velferdsteknologien brer om seg i Spania, og i andre europeiske land. Det er åpenbare fordeler ved bruk av ny teknologi på sykehjem og i hjemmetjenesten, men ulempene finnes også.
I Madrid har kommunen satt i gang et overvåkningssystem, som skal gi hjemmesykepleien oversikt over hva som skjer hos den som har tilsyn. Det gir trygghet for pasienten ved for eksempel fall, som er ganske vanlig blant syke og eldre mennesker.
I Leida er det satt i gang et prøveprosjekt på et sykehjem, der to roboter bidrar med ulike oppgaver.
Begge deler er spennende, og dette er bare starten på en utvikling som vil bre om seg ikke minst på bakgrunn av kunstig intelligens – AI.
Hele hensikten med velferdsteknologi, som er en slags overskrift for bruk av tekniske duppeditter av forskjellig slag, er blant annet å understøtte og forsterke brukerens sikkerhet, trygghet, daglige gjøremål og livskvalitet.
Brukeren skal bli mer selvhjulpen, uavhengig og kvaliteten på velferdstjenestene skal få en bedre kvalitet. De pårørende kan også kobles inn om ønskelig, slik at de er informert og oppdatert om brukerens situasjon.
Velferdsteknologien vil i mange tilfeller forebygge behov og utsette mer omfattede tjenestebehov fra det offentlige.
«Kommunens iver etter å innføre velferds-
teknologi er primært begrunnet i å spare»
Innleggelse på institusjon vil også i noen tilfeller utsettes. Det er her kommunen ser innsparingsmuligheter både når det gjelder økonomiske og personalmessige ressurser. Det snakkes ikke fullt så høyt om akkurat dette, men kommunens iver etter å utvikle velfersteknologien og sette den ut i livet, er åpenbart å spare penger mer enn å skape en bedre hverdag for brukerne. Det er forståelig når antall brukere øker mye.
Det er nemlig særdeles viktig at teknologien ikke blir benyttet som en ren erstatning for omsorg og tilsyn. Menneskelig hjelp og nærhet er spesielt viktig for sårbare personer. Ingen må forledes til å tro, at velferdsteknologien fullt ut noen gang kan erstatte menneskelig omsorg. Lenger enn til støtte for brukere, ansatte og pårørende, vil man forhåpentligvis aldri komme.
Samtykke er en del av pasientrettighetsloven i de fleste land. Krav til samtykke om bruk av velferdsteknologi, kan være utfordrende, selv om samtykkekompetanse kan bortfalle når det gjelder pasienter med demens, Denne pasientgruppa kan i verste fall ikke forstå hva samtykke er. Det er den som yter helsehjelpen, som skal vurdere og avgjøre om pasienter mangler samtykkekompetanse. Husk at avgjørelsen skal være godt begrunnet og gjøres skriftlig.
Det oppstår også etiske utfordringer i kjølvannet av velferdsteknologi-bruken. Personvernet kan bli krenket, som ved konstant overvåking som i Madrid. Det samme gjelder såkalt sporingsteknologi, som GPS. Samtidig er eksemplene mange på at GPS har bidratt til å finne folk som har rotet seg bort.
Kunsten blir å finne balansen mellom det å skape en billigere og mer effektivt tjenestetilbud målt opp mot at brukerne, slik at de får en bedre livskvalitet. Ingen enkel oppgave, altså.
