Norsk sjøfartshistorie på verdens ende

 

Kapp Finisterre, kalt verdens ende, og Costa Da Morte, dødskysten, gir pilegrimene en ekstra destinasjon etter at Santiago de Compostela er besøkt.

 

Du kan ikke gå lenger enn hit. Bratte klipper og det mørke Atlanterhavet er det som møter deg. Det samme med heftig vind og sterke naturopplevelser. Det hersker en form for stillhet på Kapp Finisterre. Det er kun bølgene som slår i fjellsidene og sjøfuglene som kvitrer. Det er å mange måter satt en grense, en strek på Kapp Finisterre.

 

Ikke korrekt
Det er hevdet at Finisterre er det vestligste punktet i Spania. Nye observasjoner tilbakeviser dette, men uansett er «slutten på land» verdt en visitt.

 

Ni mil unna Santiago de Compostela, der folk i nyere tid har brent både klær og sko. Her er pilegrimsreisene endt, og vi kan se bålrester etter både tøy og støvler. Symbolikk er for mange viktig, derfor brennes både vandrestaver og annet også. Ritualer er det for så vidt mange av langs caminoen.

 

Norske skip
Dette neset, som stikker ut i havet, har vært et kjennemerke for mange sjøfarere gjennom århundrer. Stredet utenfor kalles dødskysten, Costa Da Morte. Navnet kom egentlig ikke for at farvannet spesielt farlig, men for at overtroen var slik at utenfor klippene var det ikke noe mer, kun død og fordervelse.

 

Mange fartøy har likevel gått på grunn. I 1870 mistet for eksempel over 500 personer livet, da skipet HMS «Captain» forliste.

 

Kapp Finisterre skal også ha hatt en viss betydning i norsk moderne historie under unionen med Sverige, da norske skip som seilte sør for Kapp Finisterre inn til april 1838 måtte seile under unionsflagg, som var i bruk fra 1818 til 1844. Først etter dette året kunne skipene seile med norske flagg. Bakgrunnen var at Sverige hadde betalt beskyttelsespenger mot sjørøverne.

 

Sjelefreden og bildene
Det har også vært flere sjøslag uten Finisterre. Det første stod i 1747.

 

Horisonten er endeløs. Det er enkelt å forstå at stedet fikk tilnavnet «verdens ende» i oldtiden, den gangen kunnskapen var noe mer begrenset enn i dag.

 

Sjelefreden i Finisterre kan ikke vises på bildene vi tok, men bildene taler sitt klare språk om hvordan det er akkurat her på verdens virkelige ende.