Et pidginspråk (tidligere kun brukt om varianter av engelsk) oppstår tilfeldig og for spesifikke formål når to eller flere ofte vidt forskjellige språk kolliderer.
Pidginspråkene karakteriseres av et begrenset vokabular, som kun omfatter termer som er helt nødvendige for kommunikasjon. De har en enkel eller nesten ikke-eksisterende grammatikk. Eksempler på pidginspråk er hiri motu, fanakolo, kinesisk pidginengelsk og Hawaii-engelsk pidgin.
For eksempel, nå kan mange mennesker med forskjellige språk forstå hverandre gjennom engelsk, men det ville ikke være et pidgin.
Spanglish ville være en bedre beskrivelse. Vanligvis har pidgin oppstått i slave- eller kommersielle situasjoner, ved bruk av tvangsarbeid fra kolonier eller ved utveksling av produkter mellom ett land til et annet.
Dette er tilfellet med det baskisk-islandske språket, ukjent for store deler av verden.
‘Hvis Kristus og Maria ville gi meg en hval, ville jeg gitt deg halen.’
Baskisk-islandsk pidgin oppstod i den islandske regionen Vestfiröir, nordvest på Island. Baskiske fiskere og hvalfangere som bosatte seg sesongmessig på øya var de som brukte dette språket, som også var påvirket av fransk og engelsk.
Selv om vokabularet mest sannsynlig varierte fra individ til individ, er dette pidgin-språket dokumentert i et manuskript fra 1600-1700-tallet.
Denne kodeksen finnes i Arnamagnaean bibliotek ved Københavns Universitet og samler to ordbøker. De inneholder fremfor alt ord og uttrykk knyttet til hvalfangst, for eksempel “Christ Maria presenta for mi balia, for mi presenta for ju bustana”, som betyr “Hvis Kristus og Maria ville gi meg en hval, ville jeg gitt deg halen”.
Andre uttrykk som er nærmere hverdagslivet enn hvalfangsten er også registrert, som for eksempel «For mi presenta for ju biskusa eta sagarduna», som ville blitt oversatt til «Jeg vil gi deg sukkerbrød og cider».
Det manglet ikke på mer saftige uttrykk som «Fenicha for ju», som kan oversettes som «elske med deg».
Den baskisk-islandske pidginen var altså frukten av gode forhold mellom baskere og islendinger. Men hvordan oppsto dette kommersielle forholdet, og hva hvordan havnet baskerne på Island?
Det ser ut til at så tidlig som i middelalderen, på 900-tallet, hadde den baskiske befolkningen allerede oppdaget teknikker for å fange hval og kommersialisere dette. Dermed ble de en av de første, om ikke de første, som tjente gode penger på hvalfangst. Det var imidlertid først på 1500-tallet at denne aktiviteten spredte seg over hele nordparten av halvøya. Massiv jakt og rivalisering blant hvalfangere tvang dem til å lete etter andre steder å fortsette industrien. Slik havnet de baskiske hvalfangere etterhvert på Newfoundland, Færøyene og Island.
Spánverjavígin eller massakren av spanjolene
På Island, var hvalfangst mer en passiv enn en aktiv aktivitet. Det vil si at de norrøne ikke jaktet dem, men utnyttet godt kjøttet og beinene til hval som strandet på strendene. Derfor ble ankomsten av baskerne, som betalte dem skatt for kjøttet de jaktet på og handlet med dem, sett på som noe positivt.
Imidlertid ble forholdet svært anstrengt i 1615 i det som på Island er kjent som Spánverjavígin eller den spanske massakren.
Det året ble de baskiske mannskapene og tre hvalfangerskip innefrosset på den islandske kysten hele vinteren. Hvalfangerne, måtte for å overleve, måtte ty til visse ugjerninger, som å stjele mat.
Men den islandske befolkningen hadde det heller ikke bra denne harde vinteren. Nøden og matmangelen endte ikke særlig godt: mer enn 30 baskere ble drept av lokalbefolkningen på Island. Og på ganske makabre måter. For å legitimere dette utstedte islendingene en lov som tillot drap på baskerne, en lov som faktisk ikke ble fjernet fra lovboken før i 2015.
Dette var nok absolutt et godt tidspunkt for å bruke det baskisk-islandske utrykket “For ju mala gissuna”, som betyr “Du er en dårlig mann».
