De svakes hjelper

Diakon Jostein Obrestad fortjener en klem – jeg er ham evig takknemlig, forteller Rigmor Fjeldstad. Hun fikk uvurderlig hjelp da hennes mann døde av sykdom for få år siden.

 

I ti år har han vært til hjelp og støtte for de som har det vanskelig i Torrevieja. Diakon Jostein Obrestad takker for seg i Sjømannskirken – og han vil bli sterkt savnet. For svært mange er Jostein ”den barmhjertige samaritan” som betydde alt når det gjeldt som mest.

 

Diakonstillingen i Sjømannskirken i Torrevieja er vedtatt av Stortinget. For behovet er stort, for bistand og hjelp – både til gamle og unge nordmenn i saltbyen. Så stort at både diakon Obrestad, hans kone Rosario og hans 15-20 frivillige hjelpere har hatt hendene fulle. Alt for eldreomsorg til sosialsaker hører inn under diakonens viktige arbeidsfelt. For det er mange som har problemer og lider i Torrevieja. Rolige og sindige Jostein Obrestad har vært støtten de trenger.

 

Kommer fra kristent miljø

Medmenneskelighet og omsorg er ikke noe nytt for 65-åringen fra Lyngdal i Vest-Agder. Foreldrene var aktive kristne og tilknytningen til miljøet har han alltid hatt. Men etter videgående skole i Farsund ville unge Obrestad prøve seg som jordbruker. Han tok jordbruksutdanning i Østfold, og forpaktet en gård på Sola i tre år. Men reiselysten var stor, og tanken på en jobb i misjonen var ikke ukjent – en jobb som kunne kombinere misjonsarbeid og jordbruk i et fremmed land. Men kravene var oftest sivilagronom, han var bare agronom.
Livet endret seg i Bolivia

Så ville tilfeldighetene at alt skulle endre seg. Jostein Obrestad ble misjonæragronom i Bolivia i regi av Misjonsalliansen. – Jeg hadde aldri hørt om landet, og skulle snart møte utfordringen, forteller han selv. – Jordbruket i det sør-amerikanske landet var helt annerledes, de dyrket poteter og alpakka på sin egen måte. Jeg var temmelig malplassert.
Men samtidig var unge Obrestad svært godt plassert – for i Bolivia møtte han sin Rosario, som ble hans kone. De giftet seg og dro til Norge i to år. Men begge ville ut igjen – og det ble etter hvert atten år i Bolivia. To barn fikk de der, og de ville at barna skulle gå på skole i Norge.

 

Savnet spansken

Etter noen vikariater og pastoralt kurs fikk Jostein jobb som vikarprest på Lista. Han tok diakonkurs og ble vigslet som diakon – før han virket i denne funksjonen først i Kvinesdal og siden fem år i Mandal.

– Men jeg følte at jeg mistet spansken, språket jeg hadde lært meg i Bolivia. Derfor så vi oss om etter en stilling i Sjømannskirken. Det ble Torrevieja, der Ragnhild Røkke hadde avsluttet et nytt pilotprosjekt i diakoni, som stortinget hadde vedtatt, og nå var ansatt som den første diakonen i Sjømannskirken. Den jobben fikk Jostein Obrestad, kona Rosario fikk en halv stilling også innen det diakonale arbeidet.

 

Veldig mange oppgaver

Det kunne godt vært fem diakoner ved kirken i Torrevieja – så stor er arbeidsmengden. Kravene til en som skal fylle oppgaven er store – ikke minst er det en veldig stor fordel at diakonen kan snakke flytende spansk – det åpner mange dører. For mye av arbeidet består i å hjelpe nordmenn med problemer i det spanske byråkratiet og i helsevesenet.

– Vi besøker folk hjemme eller på sykehus, er det noe de trenger hjelp til så bistår vi. Mest av alt er vi en slags tilretteleggere. Vi vet hvor de kan få hjelp til det ene eller andre. Eldrebølgen tar jo med seg de eldres sykdommer også, kanskje trenger noen hjelp til å komme seg hjem til Norge, eller de trenger å komme på sykehjem i Spania. Noen er rammet av alkohol- og andre rusproblemer, og må ha en hånd for å komme seg videre i livet.

Den store gruppen nordmenn i Torrevieja klarer seg godt på egenhånd, de såkalte ”trekkfuglene” vet oftest selv når det er tid for å slutte med oppholdene i Spania. Men også de kan bli rammet av uforutsette ting – de kan falle og brekke lårhalsen eller pådra seg akutte alvorlige sykdommer. Da har de ikke det samme apparatet rundt seg som i Norge, og der er behov for støtte og veiledning. Husk at sykehuskulturen er helt ulik den norske – i Spania er det forventet at pårørende tar ansvar på en helt annen måte.

 

”Norsk” sykehjem i Casa Verde

De mange frivillige hjelperne gjør en stor innsats, både ved hjemmebesøk og på det mer eller mindre «norske» sykehjemmet Casa Verde. Der er det samlet 14-15 norske eldre, som har fått sitt eget norske miljø på eldre dager. Noen norske eldre bor også på andre sykehjem i Torrevieja-området, men Jostein Obrestad har arbeidet for å få samlet så mange som mulig. Ikke minst fordi det spanske systemet betinger mer oppfølging. Sammen med de frivillige besørger diakonen Casa Verde hver fredag med kaffe og vafler og noen av de frivillige har lagt til en enkel middagsservering.

Det er flest fastboende nordmenn som havner på sykehjem i Spania. Noen har familie hjemme i Norge, men mange har ikke familie og noe som trekker dem til Norge, og da prioriterer de klimaet i Spania. På Casa Verde betaler de alt selv, og det er så vidt pensjonen strekker til. Men det gode liv i Spania vil de holde fast på. Diakonen og hans mange hjelpere gjør det mulig for dem.