En halv times kjøring innover i landet fra Alicante ligger Agost. Der finner vi keramikeren, Emili Boix og han venter gjerne på besøk fra deg. Når han ikke sitter bak dreieskiven elsker han nemlig å prate med folk.
Agost er kjent for sin leire og mange keramikere. I dag er et ikke så mange igjen, men når man kjører inn i den vesle byen forstår man raskt at leire spiller en sentral rolle fortsatt. Det finnes fortatt mange fabrikker som lager takstein og andre elementer til byggeindustrien.
Emili Boix har for anledningen kastet hatten og satt seg bak dreieskiva.
Femte generasjon
En av keramikerne som altså trofast holder stand i sitt gamle verksted er altså Emili Boix. Han er keramiker i femte generasjon og verkstedet bærer preg av at det har vært sysselsetting og arbeid her i nærmest evig tid.
Et forholdsvis stort skilt av keramikk og andre gamle gjenstander gjør at det er lett å finne frem. Det er musestille på gårdsplassen som omgis av pene blomster og busker, men vi møtes også av et salig, sjarmerende rot både ute og inne. Plutselig åpenbarer det seg en eldre herre med hatten på snei. Han strekker ut neven og håndhilser, smiler bredt og ønsker oss velkommen.
Med et slikt stort keramikkskilt ønskes du velkommen til Emili Boix.
Gammel tradisjon
-Her kan dere oppleve gammel spansk tradisjon, sier Boix og viser oss rundt i det overfylte verkstedet. Hyllemeter på hyllemeter med keramikk. Små og store figurer, skåler, boller, lamper og masse annet. Alt laget på en enkel dreieskive av mannen som altså har videreført familiearven.
-Jeg er universitetsutdannet og hadde tenkte å gå en annen karrierevei, men ble hentet hit tilbake av min far. Jeg angrer ikke. Det å være keramiker, eller pottemaker, er et rikt og flott liv. Det å kunne skape noe med hendene hver dag er en gave fra Gud, sier Boix til SPANIA I DAG.
Keramikk av alle slag, ikke minst små og store lamper, selges i det gamle verkstedet til Emili Boix i Agost.
Fingerferdighet
Dreieskiven er slått av. Det er egentlig siesta i Agost. Det bryr ikke 68-åringen seg lite om. Han tar på seg forkle, tar av seg hatten, henter en solid klump leire, litt vann og slår på bryteren. Dreieskiva starter. Med glødende, intense øyne og fingerferdighet skaper Emili Boix de flotteste gjenstander på rekordtid.
-Ingen av mine gjenstander er like. Jeg får ofte bestillinger av flere figurer eller et helt servise. Hver gjenstand er unike, man oppdager det på de små detaljene, for dette er håndverk, understreker han.
Nye og gamle ovner
I den ene enden av det gamle bygget ligger ovnene hvor keramikken brennes. Flere moderne ovner som går på elektrisitet. I rommet ved siden av ligger to gamle keramikkovner, nærmest som et hull i veggen og minner om en svunnen tid der vedfyring var normalt for å få opp ønsket temperatur, som er 1 000 grader.
Emili Boixs har høy produksjon og det går med mange bøtter med leire.
Eldgammelt håndverk
-Jeg har tatt vare på ovnene for å vise hvordan vi gjorde det i gamle dager. Historien er viktig, mener Boix.
Det å jobbe med leire er blant de første håndverkene i sivilisasjonens historie. Tradisjonell keramikk tilhører altså de eldgamle tradisjoner. Arabernes og maurenes inspirasjon sees tydelig med abstrakte mønster. Ikke minst ble leirkrukkene brukt til å frakte vann og Boix viser oss krukker i forskjellige størrelser. Imidlertid er det de ansiktsløse figurene som klemmer og holder om hverandre som er Emili Boixs favorittarbeider
Nordmenn handler mye
Emili Boix snakker spansk på inn- og utpust, han blander morsmålet med engelsk og faktisk noen skandinaviske ord. Han har hatt besøk av mange fra Norge og Sverige, både enkeltpersoner og grupper. Det setter han stor pris på.
-Nordmenn er flinke til å handle av meg, sier han og smiler bredt.
Det blir tid til en pust i bakken innimellom. Da setter Boix seg i en slitt lenestol og tar frem bibelen. Han har flere. Mange av tekstene er strøket under og betyr noe helt ekstra for keramikeren. Uten å virke påtrengende og først når vi peker på haugen av bibler, så sier han og slår seg lett på brystet:
– Jeg har Jesus her inne. Jesus er min største inspirasjonskilde, og er både livet og arbeidet for meg.
Ikke sjette generasjon
Emili Boix har ingen planer om å trappe ned. Så lenge helsa holder blir han sittende ved dreieskiva og jobbe med leirklumpene. Hva som skjer med verkstedet den dagen Boix må gi opp vet han ikke, men sønnen skal ikke overta.
-Sønnen min jobber utenlands og er opptatt av data som alle unge er i dag. Det blir nok ikke noen sjette generasjon Boix i verkstedet her, sier han ettertenksomt og pakker nennsomt inn nyinnkjøpt keramikk.
Keramikkverkstedet er gammelt, ganske nedslitt og samtidig veldig sjarmerende.
