Er du i nærheten av Malaga og ønsker deg en opplevelse for livet, kan vi på det sterkeste anbefale El Caminito del Rey, også kalt Kongestien.
Denne påsken i Marbella var fantastisk på mange måter, praktfullt vær, hyggelige folk, flott beliggenhet for vårt bosted og fine dager med trim på dagen og kos på kvelden.
Noen måneder i forveien hadde jeg imidlertid, til min turledsagers store skrekk, bestilt billett for å gå en fjelltur jeg i mange år har drømt om å gjøre. I begynnelsen gledet vi oss begge, fjelltur er jo flott, og å gjøre det i Spania er jo også noe mer eksotisk enn her hjemme. Men når det begynte å gå opp for min turledsager at dette ikke var noen vanlig fjelltur, begynte hennes innebygde og ganske kraftige høydeskrekk å vise seg. Det var bildene hun fikk se av Kongestien som gjorde utslaget.
Dette så ganske så spektakulært ut. Jeg bare gledet meg enda mer.
D-dagen
Dagen kom, etter et forretningsmøte i Fuengirola bar det i vei opp i fjellene til El Chorro nordvest for Malaga, flotte landeveier i fantastisk landskap – og perfekt vær. Vi snakket sammen som vi hadde gjort mange ganger tidligere om hva vi skulle gjøre hvis det ble litt vel mye for høydeskrekken for min turledsager. Hun måtte bestemme seg på forhånd. Enten bli igjen på området i begynnelsen av stien og vente på meg, eller bli med. Hvis hun ble med var det ingen vei tilbake. For å gå El Caminito del Rey må man bestille plass på forhånd, med guide i grupper på 15-20 mennesker, man må være mellom åtte og seksti år og i ganske god form. Man kan IKKE snu og gå tilbake hvis man har begynt på stien, det er den for smal til, og vil by på problemer for grupper som kommer bakover. Man kan kun ta med seg en liten sekk, og sparsommelig med drikke og ingenting som kan forsøple naturen i området.
Vi ankom El Chorro noe forsinket da vi hadde stolt litt for mye på en noe forvirret GPS i bilen. Vi var egentlig litt redde for at vi hadde mistet turen vår men det gikk fint.
Verdens farligste fottur
Som sagt hadde jeg bestilt turen flere måneder i forveien og visste at det var helt fullbooket, alle dager i hele påsken. Stedet har blitt ekstremt populært etter at man brukte nærmere 30 millioner på å pusse opp og sikre stien som tidligere ble kalt “verdens farligste fottur”.
Stien ble anlagt i årene 1901 til 1905 da de bygde kraftverk ved fossene El Chorro og Gaitancio, fordi arbeiderne trengte en måte å komme seg inn og ut av området med materialer og for vedlikehold.
I 1921 gikk Spanias kong Alfonso XIII stien da han åpnet demningen. Dermed fikk murhylla en times kjøring fra Málaga navnet sitt, Caminito del Rey, kongens sti.
Den var spektakulær. En én meter bred hylle lagt utenpå vertikale stup, loddrette fjellsider, 80 til 150 meter over bunnen av canyonen.
Men så gikk årene, stien ble mindre og mindre brukt da kraftverkene fikk veiforbindelser og forfallet begynte. Biter begynte å falle. Og Caminito del Rey ble en magnet for våghalser.
Noen kalte den «verdens farligste fottur» mens mer moderate stemmer sa «en av de farligste».
Mange mistet livet i klatreulykker. Bare i 1999 og 2000 omkom fem mennesker her. Etter den siste ulykken, i august 2000, som kostet tre unge mennesker livet, sa myndighetene stopp.
Caminito del Rey ble stengt, og boten for likevel å gå den ble satt til inntil 6000 euro (kr 56 000).
Hele turen er knapt åtte kilometer lang, hvorav fem kilometer er ganske flat sti til og fra det omtrent tre kilometer lange strekket langs klippeveggene.
Myndighetene tillater maksimalt 400 personer på stien om gangen, og kun 50 personer får adgang hver halve time i åpningstiden, som er daglig, unntatt mandager, jul og nyttår.
Skrekk skal fordrive skrekk
Vi ankom heseblesende billettluka for stien med stor “S” etter den 2,5 kilometer lange tilbringerstien, gjennom en lang og mørk gruvegang, ut i naturskjønne omgivelser med utsikt ned til smaragdfarget vann, steile fjell på andre siden og det ene av to før omtalt kraftverk fra forrige århundre, – El Chorro. Vår gruppe hadde forlatt oss, men til både glede og litt bekymring (og forundring), fikk vi utdelt hvite hjelmer og beskjed om å gå alene, – prøve å ta igjen vår guidede gruppe.
Hjelmer på, vannflasker i hånda og et innkjøp av et kremmerhus tørkede dadler var det hele vi utstyrte oss med. (De solgte IKKE valium ved inngangen). Gleden var stor av den ville og fantastiske naturen vi ble møtt med. Steile fjellsider, grønt og frodig natur der den fant mulighet til å vokse, rennende vann langt der nede i bunnen av juvet, alt omrammet av en klar blå himmel, skinnende sol og meget behagelig temperatur. Vi mener dette må være den beste tiden av året å gå på, akkurat på våren, da det er som grønnest og ikke for varmt. Vi gikk, vi knipset bilder, vi ble forbløffet, vi gispet av ærefrykt, vi pekte og stirret, naturopplevelsen slo høydeskrekken i stort monn. Dette må bare oppleves. Fantastisk som alenetur, som familietur eller som vennetur.
Vi tok igjen vår egen gruppe etter en kort stund, men snek oss igjennom og forbi, da naturopplevelsen og hyggen var 10 ganger større alene. Det skal sies at vår gruppe var ganske stor, ca 18-20 mennesker i ulik alder og av ulik herkomst. Guiden snakket kun spansk, og min spansk begrenser seg foreløpig omtrent til “Hei, tusen takk og god kveld”, så vi hadde mye mer utbytte av naturopplevelsen på egenhånd. Det finnes også engelskspråklige guidede turer, og dette er nok greit, for det er nok mange interessante historier om stien, menneskene som bygde og brukte den, og om historiene etter at den sluttet å være i bruk for kraftverkene som er vel verdt å høre.
Når du tror du har vendt deg til å gå på smale trehyller langs loddrette juv, og livet begynner å ikke bare å bli en lek, men også en dans på roser, – det er da prøvelsene kommer. Den siste kilometeren av stien, den mest spektakulære, stien krøller seg i buer, fjellet henger over deg, perspektivet blir annerledes. Hengebroen i metall som du ser rett igjennom, som svaier i vinden… prikken over i´en… Noen siste “opp og ned” i trapper langs fjellsiden og du er igjennom, du skjønner det når du ser deg tilbake, tar av deg hjelmen og kjenner at du er ganske så svett i topplokket. For en følelse, for et minne, både for hun som hadde høydeskrekk, men mye mer frydet seg over en av de vakreste og villeste naturopplevelsene i livet, og også for han som overhodet ikke hadde høydeskrekk, men som senere på kvelden, på stranden i Marbella, etter et par Coronitas motstridende innrømmet at “joda, det kilte jo litt i magen på enkelte steder der, ganske mye faktisk”.
Jeg skal gå denne stien igjen. Det har jeg bestemt meg for.
Jeg anbefaler alle denne turen, uten tvil en fantastisk opplevelse for livets minnebok.
God tur!
For booking og mer informasjon om El Caminito del Rey:
http://www.caminitodelrey.info/en/