Det har nå gått tre år siden sørlendingen Leif Oscar Reiestad tiltrådte stillingen som prest i Sjømannskirken Albir-Villajoyosa. I juni retter han og familien snuten hjemover til Norge igjen med mange gode minner og framtidsoptimisme i kofferten.
Navn: Leif Oscar Reiestad
Bosted: Alfaz del Pi
Alder: 37
Familie: Gift med Ellen Merete og har tre barn
Jobb: Sjømannsprest
Hobby: Fotball og fjellturer
-Da jeg ble tilbudt stillingen som sjømannsprest så vi i utgangspunktet på dette som et familieprosjekt. Planen og tanken vår var derfor hele tiden at vi skulle være her i tre år. Ved at jeg og Ellen Merete, som har jobbet som diakonal medarbeider ved Kirkesenteret, har sagt opp og jobbene våre er blitt utlyst på nytt er dette nå offisielt. Da er det naturlig at det kommer noen spørsmål, men jeg kan altså forsikre at dette er fullstendig udramatisk, forsikrer presten.
Alltid drømt om å jobbe med trosopplæring i Sjømannskirken
Som hovedansvarlig for trosopplæringen for de under 18 år de siste tre årene har sjømannsprest Reiestad jobbet tett sammen med flere andre ansatte ved kirkesenteret i Albir.
– Hvordan har det vært å jobbe som sjømannsprest?
-Vet du hva? Vi har hatt det veldig flott her. Grunnen til at Ellen Merete og jeg søkte på stillingene som sjømannsprest og diakonal medarbeider var at vi alltid har drømt om og ønsket å jobbe i Sjømannskirken. Og, det å jobbe i Sjømannskirken har vært en flott opplevelse. Vi har opplevd et godt miljø både rundt kirka og i lokalsamfunnet forøvrig. Dette har vært mye mer enn et bygdemiljø og vi har blitt godt kjent med de som bor her og da spesielt blant de unge. Stillingsutlysningen spesifiserte dessuten at arbeidet ville være rettet mot trosopplæring for barn og unge, noe som også er noe vi brenner for. Vi har også likt at det har vært en aktiv menighet som vi kom til og at det alltid er mye som skjer.
– Hva vil du savne mest med jobben som sjømannsprest?
-Vi har hatt tre gode år og både ungene og vi voksne kommer nok til å savne mye forskjellig. Jeg har hatt jobbet i prestestillinger tidligere hvor fokus har vært barn og unge. Mange ting har derfor vært like, men det jeg har satt pris på her nede er at jeg har kommet i kontakt med en enda større del av den norske befolkningen her. Sjømannskirken spiller en noe annen rolle i forhold til kirkene hjemme i Norge. Det handler spesielt om at sjømannskirken er et viktig møtepunkt – ikke bare som kirke, men óg som kulturarena. Vi kommer derfor til å savne alle folkene vi har møtt og blitt glade i. Og, selvfølgelig kommer vi til å savne vaffellukten, ler trosopplæringspresten.
-Hvilke steder på Costa Blanca anbefaler du leserne å besøke?
-Vi har blant annet gjennomført endel fjellturer og sett at det ikke kun er Norge som har flott natur å by på. Vi er blitt veldig glad i både Villajoyosa, Albir og Altea. Ønsker man å komme litt bort fra turiststrømmen og oppleve det litt mer autentisk spanske synes vi den gamle byen Polop er veldig sjarmerende. Ellers anbefaler vi å sykle rundt i fjellene her. Der er en unik natur og gir et halt annet perspektiv på området enn å kjøre fra strand til strand, sier Reiestad.
-Hvordan står det til med spanskkunnskapene etter tre år i landet?
-Vel, vi har som folk flest forsøkt å lære spansk, men det har vært en større utfordring enn ventet. Dersom vi returnerer vil jeg nok være flinkere til å oppsøke et mer spansk miljø. Du kan godt si at vi i Sjømannskirken i større grad bør være en brobygger, og derfor tenker og jobber vi med dette kontinuerlig. Men, det er nå en gang slik at vi nordmenn ikke er annerledes enn andre nasjonaliteter som kommer til Norge. Vi trekker fort mot likesinnede fordi det gjør at vi føler oss tryggere. Det er bare å innrømme at slik sett er vi like uansett hvor vi kommer fra.
– Hvilke planer har dere for det ¨nye¨ livet i Norge?
-Før jeg kom hit til Spania jobbet jeg på en skole og vet ikke helt hva jeg skal ta meg til når vi returnerer til Norge 24. juni. Uansett, så er jeg er klar for nye utfordringer og er spent og optimistisk i forhold til hva framtiden bringer. Vi har et hus i Ålgård, tre mil sør for Stavanger, og der er det både søskenbarn og besteforeldre og venner som vi gleder oss veldig til å treffe igjen, avslutter sørlandsgutten.
Møte med de unge er viktig for en sjømannsprest.
