Kun litt over 100 personer fant onsdag veien til Finn Kalviks konsert i Alfaz del Pi. Skuffende få publikummere, initielle lydproblemer og en gretten artist var ingrediensene i foranledningen til selve forestillingen.
-Jeg beklager den dårlige starten på konserten. Vi hadde lydprøver tidligere i dag og det var akkurat likedan da. Jeg vil ikke ha skylden for dette, altså, sier en tydelig irritert artist i det han river til seg gitaren som en lydtekniker hadde kommet ut på scenen for å sjekke.
Etter stadige utbrudd fra Kalvik om at han “ikke vil ha noe som helst skyld i dette,» og støttende tilrop fra publikum, kommer derimot konserten til slutt i gang.
Viste profesjonalitet
-Jeg skal spille en liten blues for dere nå. En blues for oss som har vokst opp på Grorud. Jeg flyttet inn der i et leirhøl der sammen med resten av familien. Vi balanserte på planker og dette var femtitallet altså, så jeg har lurt på hvor blues-undertonen i mye av det jeg gjør kommer fra. Så det kommer nok fra det leirhølet. Så egentlig skulle jeg blitt pottemaker eller brukskunstner med all den leira jeg er vokst opp i, ler Kalvik og publikum i det andre nummer er igang.
Morsomme anekdoter som dette fra kunstneren sitt innholdsrike liv satte deretter en innsiktsfull og interessant timeslang forestilling.
-En forfattervenn sa en gang: De levde som ville dyr, de hverken røkte eller drakk! Og, så går det rykter om at det er Kjell Magne Bondevik som har sagt: livet er ikke så lett som avholdsfolk tror. Den er ganske søt synes jeg, sier Kalvik igjen til en god latter blant de fremmøtte.
-Den her låten handler om at jeg har hatt atelier i Storgata i Oslo i en rekke år. 30 år for å være helt nøyaktig – over Hornaas Musikk. Jeg har sett folk komme og gå. Jeg pleier å si til folk at ingen har så mye trikk på tape som meg. Når jeg spiller inn demotaper så kommer det en trikk hvert tredje minutt og så kommer det en buss hvert annet minutt. Så da blir man vant til å ha litt sånn grunnstøy, og det synes jeg er litt ålreit..Nå bor jeg på Sagene. Jeg kaller det Haugastøl, for det skjer ikke en dritt oppå der. Ingen verdens ting! Så da kommer det en låt fra Storgate til en eks av meg. Vi sleit litt der, men vi holdt i mange år. Lov meg lykka di, har jeg kalt denne her. Blues for Laila…
Og, slik fortsatte kvelden.
