Det er forståelig at folk på Kanariøyene står opp og ber myndighetene sette en fot i bakken med tanke på masseturismen. Selvsagt finnes det en grense for hvor mange turister øyene, og for så vidt også det spanske fastlandet, kan ta imot uten at lokalbefolkningen bokstavelig talt kveles.
Samtidig er det en hårfin balansegang, for her må man bruke både pisk og gulrot. Spania er avhengig av turistinntektene. Innstrammingene kan ikke være for harde og komme for raskt, men spanske myndigheter må legge langsiktige planer og nye strategier for hvordan masseturismen skal håndteres framover.
Turiststrømmen startet på sett og vis i det små i Benidorm på 1950-tallet, da byens ordfører satte seg på mopeden og dro til Madrid. Han oppsøkte diktatoren Fransisco Franco, for ordføreren ville ha seg frabedt at den katolske kirken nektet for at kvinnelige turister kunne gå med bikini på stranda. Benidorm-ordfører fikk godkjennelse og velsignelse. Turistene kom i hopetall.
På 1960- og 1970-tallet kjørte spanske turistmyndigheter kampanjer, der budskapet var at «Spania er beautiful og different». Spanjolene var undertrykte og hadde knapt noen demokratiske rettigheter, så budskapet hadde egentlig en dobbelt bunn ved å invitere til et land som var «forskjellig».
Fra midt på 1950-tallet og til 20 år senere, vokste antall turister fra to til 30 millioner. I år kan kommer det kanskje 100 millioner utenlandske turister til Spania. Det sier alt om utviklingen og utfordringene.
Det historiske bakteppe med Francos fall i 1975, gir interessante refleksjoner på mange områder. Den spanske samfunnsutviklingen har gått meget raskt framover. Spania har blitt moderne på rekordtid. Landet har altså mer å by på en sol, strand, god mat og vin, arkitektur, samt vakker natur.
«Symptomene er enkle, men
korrekt medisin vanskeligere å finne»
Masseturismen skaper imidlertid rystelser i lokalsamfunnene som mottar mange turister. Folk har ikke lenger råd til å kjøpe eller leie bolig, for pengesterke utlendinger driver prisene til himmels. Vannforbruket i kraner og bassenger er høyt, infrastrukturen bryter sammen da antall biler er mangedoblet på få år og den generelle slitasjen blir stor. Grensen er altså nådd, hevder stadig flere.
Pasientens symptomer er det egentlig enkelt å beskrive. Verre er det å finne rett medisin, slik at pasienten kan friskne til. Innføre turistskatt, sette en stopper for bygging av flere hoteller, slik som i Amsterdam, lage et tak for hvor mange turister Spania kan ta imot i året, og innføre strengere restriksjoner på utleiebolig-fronten. Myndighetene må sette i gang bygging av flere rimelige, sosiale boliger, som kun skal benyttes av spanjoler. Innstramninger alene er altså ikke løsningen.
Det er mulig å ramse opp flere forslag og tiltak. Uansett må disse innføres etter en plan og doseres ut over litt tid, slik at Spania fortsatt kan tjene gode penger på turistene. I fjor utgjorde turistinntektene 12,8 prosent av BNP og drøye 20 prosent av arbeidsstyrken var knyttet til reiseliv og turisme.
Vi heier på at spanske myndigheter finner konstruktive løsninger og ikke blir sittende rolig i båten. Temaet er nemlig for alvor til akkurat det.
