Et ord er ikke et ord i politikken. Venstre og Trine Skei Grande er et bevis for det, mener ansvarlig redaktør i SPANIA I DAG, Jon Henriksen.
Nok en gang har vi sett at norske politikere ikke er til å stole på. Denne gangen representert ved Venstre leder og Norges nye kulturminister, Trine Skei Grande.
Kommentar Jon Henriksen
I valgkampinnspurten sa Trine Skei Grande at det var ekstremt lite sannsynlig at Venstre noen gang ville sitte i regjering med Frp. Skei Grande oste også av forakt overfor Sylvi Listhaug. Nå er sistnevnte forfremmet til en slags ny superminister og Venstre-lederen har havnet i regjeringsposisjon. Ord er ikke et ord i politikken.
Venstre har en ambisjon om å få regjeringen til på føre en mer grønn og human politikk. Det er mulig at tommeskruen kan få en dreining eller to i den retning, men noen nevneverdig endring i politisk kurs virker det ikke som verken Erna Solberg eller Siv Jensen er interessert i. Det er liten tvil om hvor den reelle politiske makta sitter.
Trine skei Grande skal altså styre kulturen. Hun har ansvaret for ett av de minste departementene med lavest budsjett. En jobb uten spesielt mange utfordringer eller en stilling som er interessant om man er opptatt av nettopp kultur. Det kommer litt an på hvilken synsvinkel man ønsker å ha i saken.
I miljødepartementet er det Venstres Olav Elvestuen som skal styre og også han har forholdsvis små midler å rutte med, faktisk fire milliarder mindre enn Skei Grande. Venstres tredje statsråd, Iselin Nybø har fått ansvaret for høyere utdanning. Departementet er altså blitt delt og det er bare smuler igjen på statsrådens bord. Venstre har altså ingen tunge poster å bekle, men det er for så vidt naturlig at et parti, som strever rundt sperregrensen, skal få mer makt og innflytelse.
Det er for øvrig grunn til å minne om at Regjeringen fortsatt ikke har flertall i Stortinget. Det er ikke noe mindre skjør plattform å drive politikk på nå enn det var, selv om Regjeringen er utvidet.
Regjeringen skal ha honnør for at de har endret noe på departementsstrukturene. Spesielt viktig er det at integrering er satt høyere opp på dagsorden. Uten at Norge lykkes med integrering, får nye landsmenn på skole og i arbeid, vil velferdsstaten på et tidspunkt ramle sammen som et korthus. Jan Tore Sanner får en formidabel oppgave både på kort og lang sikt.
Nicolai Astrup har blitt ny utviklingsminister. Det var på tide at man børstet støvet av en slik ministerpost. Norge bruker milliarder på milliarder i bistand og det er avslørt altfor mange ganger at pengene brukes i hytt og pine. Norsk utviklingshjelp må moderniseres og styres med langt stødigere hånd enn tidligere.